Gjennom dette utfordres også andre til å si hva de mener. F.eks. må en partileder som har fått aktive legaliseringsforkjempere innen sine rekker, stå fram og avklare sitt og partiets syn. Likedan må overordnede innen forvaltningen stå fram og redegjøre for hva som godtas, og om det er flere som er skeptiske til den vedtatte narkotikapolitikken.
Hva svarer de så? Jo, stadig får vi høre: Jeg er selvfølgelig mot legalisering, men mener det er positivt at vi får en åpen debatt.
Vi spør: Hvorfor? Hva er det som er positivt med at legaliseringssynspunktene får sine tilhengere? Bringer de med seg viktige standpunkter vi ikke kjente fra før? Har de forstått noe vi andre har misforstått?
Vi tror disse syltynne forsøkene på å gjøre åpen propaganda for narkotikaliberalismen til noe positivt er en ansvarsunvikelse. Man tyr til et demagogisk knep ved å late som om dette øker tilfanget av momenter og ideer i debatten. Har disse menneskene ikke fulgt med i narkotikadebatten? Har de kun konsentrert seg om 17.maitaler med populære konklusjoner i stedet for å fordype seg i det konfliktstoffet narkotikadebatten hele tiden har vært?
Vi tilhører ikke de som tror narkotikadebatten blir bedre av at vi får legaliseringstilhengerne inn på banen. Vi har levd så tett med de kryssende hensynene i narkotikadebatten at vi ikke er redd en debatt uten liberalister. Derimot er vi i høy grad redd politikere, embetsmenn og forvaltere som ikke følger med eller som ikke bryr seg om å trenge dypt inn i debatten.
Forstå oss rett, vi vil ikke gjøre folk som er enige med oss til fiender. Men vi råder alle til å ta narkotikadebatten på alvor. Dette innebærer også at vi ikke tyr til lettvinte knep for å komme vekk fra en pinlig situasjon.