Jeg har nettopp gjennomgått en stor del av høringsuttalelsene som svarer på spørsmålene fra Rushåndhevingsutvalget. De skal bl.a. finne ut hvordan man nå skal ordne det slik at innehav og bruk av illegale rusmidler skal avkriminaliseres for dem som er rusavhengige, men være straffbare foralle andre.

Det er en oppgave så vanskelig at jeg tror ingen finner en god løsning. Men mange har vist til prinsippet om at det skal være likhet for loven. Det betyr at om du har noen gram heroin eller cannabis på deg, så har du gjort deg skyldig i den samme typen lovbrudd, enten du er rusavhengig eller ikke. FMR har for sin del sagt at man ikke skal skille mellom om vedkommende er rusavhengig eller ikke, men at samme lovbrudd kan føre til ulike reaksjoner, etter hvilke behov lovbryteren har og hvilken tilstand han er i. Dette har for vår del ført til den tanke at den instans som kanskje best kan vurdere en brukers behov, er de nyopprettede rådgivningsinstansene for russaker, som skal fungere i alle kommuner og bydeler.

Vi mener derfor at alle brudd på forbudet mot innehav og bruk av narkotika skal møtes med en reaksjon. Og det skal være en kombinasjon av straffegjennomføring og helsehjelp. For tunge stoffavhengige har vi en kombinasjon av spesialisthelstjeneste, LAR, kommunal oppfølging og likemannsarbeid, som de fleste tunge rusbrukere er godt kjent med. Så endringen er kanskje ikke så stor.

Vi mener derfor at alle brudd på forbudet mot innehav og bruk av narkotika skal møtes med en reaksjon.

Det nye er at også eksperimenterende narkotikabrukere og leilighetsbrukere må få kontakt med rådgivningsenheten og få sine behov kartlagt, og gå inn i et samarbeid med sikte på å oppnå rusfrihet. Politiets rolle vil være å avdekke illegal rusbruk, og henvise brukere til rådgivningsenheten, og eventuelt avdekke på nytt dersom rusfrihet ikke oppnås. Utgangspunktet for det hele er et tverrpolitisk Storting som har sagt at stoffbruk skal være forbudt. Nå skal vi finne ut hva det betyr i praksis. Skal samfunnet bevege seg i en retning av akseptering og normalisering av narkotikabruk, eller skal utviklingen gå i en retning med mindre bruk og mer stoff-frihet?

Forbausende mange av høringsinstansene oppfatter ikke rusproblemet hos den enkelte som et problem i seg selv, men som et symptom på andre problemer. Tyrilisenteret i Oslo har en tosidig analyse av bakgrunnen. De skriver: “Årsaken til at mennesker benytter seg av rusmidler er sammensatt. Når rusbruk over tid fører til avhengighet og sykdom, kan årsaken for noen være dårlige oppvekstsvilkår, omsorgssvikt, traumatiske livshendelser og overgrep. For andre handler det om utforsking, miljøpåvirkning og festing. For atter andre, alt på en gang eller ingenting av det som er nevnt ovenfor”.

Spørsmålet er: Hvor forskjellige er de som utvikler sykdom og avhengighet på grunn av rusbruk fra dem som ikke gjør det? Alle de faktorer som her er nevnt kan vi kanskje kalle sårbarheter. De som vokser opp i ruspregede miljøer eller familier, vil lettere oppta vanene i gjengen eller familien. Noen er bare nysgjerrige og må prøve, fordi andre gjør det. Og kanskje de liker virkningen. Noen liker å være sosiale, og være på fest, og da kan det være fristende å bruke de rustilbud som byr seg. Mange vokser opp i trangboddhet, fraværende foreldre, vold, mobbing eller overgrep.

Har du mange venner som bruker illegale rusmidler, er sannsynligheten for at du selv skal begynne og utvikle problemer være større.

Alt dette er sårbarheter, som vi ut fra vanlige årsaksforklaringer kan kalle risikofaktorer, og som kan medføre rusproblem og avhengighet.

Den amerikanske protestsangeren, Phil Ochs, skrev i sangen «There but for fortune»:

Show me the prison, show me the jail.
Show me the prisoner, whose life has gone stale
And I’ll show you a young man with so many reasons why. And there but for fortune, go you or I mmm

Et spørsmål er: Hvilken rolle spiller rusmidlene opp i det hele? Er det den dråpen som får vannet til å renne over, eller er det den altoppslukende forutsetningen som overskygger enhver annen risikofaktor? I sin bok om resiliens (motstandskraft), skriver Anne Inger Helmen Borge: «Mer enn halvparten av alle barn som blir utsatt for (eksponert for) risiko og stress, utvikler ikke alvorlige psykiske problemer. I dag er det en allmenn observasjon at nesten annethvert barn som lever under selv de vanskeligste oppvekstforhold, likevel greier seg bra i livet».

Svært mange som er opptatt av å beskrive rusproblematikk, fokuserer på de negative faktorene i rusavhengiges liv som gjør at det må gå galt. Det er bakgrunnsfaktorer av alle slag, fra genetisk arv, oppvekstmiljø, traumatiske opplevelser, til psykisk uhelse, mobbing og stress. Men halvparten av barn med slike bakgrunnsfaktorer får altså ikke de samme problemene. Det kan se ut som årsaksforklaringene er preget av etterpåklokskap.

Man bruker bakgrunnen hos dem som allerede har fått rusproblemer til å lage generelle årsaksforklaringer, men det kan være grunn til å undersøke hvilken rolle tilgjengelighet av rusmidler, sosial akseptering av rusmidler, og bruk av rusmidler hos den enkelte kan være en avgjørende faktor. Det er i alle fall én sårbarhet. Har du begynt i ung alder med rusmiddelbruk er risikoen større. Altså er det en fordel å begynne sent, eller ikke begynne i det hele tatt. Lever du i et oppvekstmiljø, hvor nærvær av rusmidler er en selvfølge, vil faren for tidlig bruk og tidlig utvikling av problemer være større.

Har du mange venner som bruker illegale rusmidler, er sannsynligheten for at du selv skal begynne og utvikle problemer være større. Lever du i en tilværelse, hvor det er lett tilgang til rusmidler, enten det er for langere eller andre tilbydere, vil faren for bruk og avhengighetsutvikling være større. Uansett hvilken situasjon du befinner deg i,
så vil rusmiddelbruken lett kunne føre til nevrale endringer i hjernen, endringer som bl.a. manifesterer seg ved at interessefeltet kan snevre seg inn, rusmiddelbruken blir viktigere og tidligere interesser blir mindre viktige. Sånn sett kan man si at rusmiddelbruken er en selvstendig viktig årsaksfaktor bak rusmiddelproblem, uansett hvilke problemer du ellers måtte ha.

Og er det slik at det finnes mennesker som ikke har noen problemer i livet? Jeg har ikke truffet noen. Intet menneskeliv er problemfritt. Men halvparten av barn med store risikofaktorer i utgangspunktet får likevel ikke mer problemfylte liv enn andre. Det er en trøst.