Bokanmeldelse:

Legaliseringstilhengerene på offensiven

Av Knut T. Reinås

Publisert 1992-01-29

På 70-tallet organiserte hasj-tilhengerne seg i mange land. Et internasjonalt nettverk utviklet seg. I USA var National Organisation for the Reform of Marihuana Laws (NORML) den drivende kraften. I Italia gikk Partito Radicale inn for legalisering av ikke bare cannabis, men også heroin.

I Norge hadde legaliseringstilhengerne sitt sterkeste brohode i anarkistorganet "Gateavisa", som rundt 1980 hadde et månedlig opplag på 12-14 000, og Opplysningsaksjonen for Avkriminalisering av Cannabis, med samme adresse. Internasjonalt kulminerte legaliseringsbestrebelsene med den 1. internasjonale legaliseringskonferansen i Amsterdam i 1980, hvor representanter for ca 20 land deltok.

I flere land, bl.a. i USA har man utover på 80-tallet mobilisert kraftig mot legaliseringstilhengerne, noe som for noen år bragte dem på defensiven. Myndighetene skjerpet sin håndhevelse av narkotikalovgivningen, samtidig som det narkotikamarkedet og de kriminelle forbindelseslinjer som allerede var skapt, på ingen måte ble borte. I Norge startet ca. 1979-80 en folkelig mobilisering mot narkotika, med innslag som boikott av Gateavisa, dannelsen av Folkeaksjonen Mot Hasj (Nå Ungdom Mot Narkotika) og Riksforbundet Narkotikafritt Samfunn. Det ble ikke så lett å være legaliseringstilhenger. Da Nils Christie og Kettil Bruun ga ut boka "Den gode fiende" i 1985, vakte forslaget om salg av hasj på apoteket stort sett bare negative reaksjoner. Gateavisa så seg nødt til å skifte navn til "Glasnost" for ikke å bli helt borte.

Tilfellet Spania

Men ikke alle steder ble narkoliberalismen slått like effektivt tilbake. Spania avkriminaliserte innehav og bruk av cannabis i 1983. Endringene i den spanske straffelov ble gjort for å trekke et skille mellom "harde" stoffer, som heroin, og cannabis.

Men i praksis fikk lovendringa også betydning for andre stoffer enn cannabis. Spania ble et knutepunkt for cannabis fra Marokko, men også for kokain fra Colombia og resten av Sør-Amerika og heroin fra Iran, Irak og India. I tillegg var Spania selv storprodusent av amfetamin.

Spansk politi- og helsemyndigheter kjempet en forgjeves kamp mot narkotikatrafikken og dens konsekvenser, bl.a. fordi grunnlaget for kontrollen på gateplanet var fallt fullstendig bort. Med den liberale narkotikalovgivninga ble det skapt grunnlag for sterk økning i narkotikatrafikken. Til slutt ble situasjonen uholdbar, og spanske myndigheter vedtok høsten 1991 igjen å kriminalisere innehav og bruk av narkotika. En tilsvarende utvikling har skjedd i Italia.

Holland har siden første halvdel av 70-tallet ført en liberal narkotikapolitikk, og Danmark har hatt sitt liberale narkosymbol i bydelen Christiania i København. På slutten av 80-tallet har også storbyer som Zürich og Liverpool blitt kjent for en svært liberal narkotikapolitikk, med bl.a. fri tildeling av narkotiske stoffer til stoffavhengige, offensive sprøyteutdelingsprogrammer, lavterskelprogrammer for metadon o.l.

Frankfurter-resolusjonen

De som trodde kampen mot legalisering var vunnet, må tro om igjen. Tvert imot opplever vi nå nye framstøt, med en ny strategi. Ettersom FN-systemet har vedtatt en restriktiv narkotikapolitikk, og de fleste nasjonale regjeringer har sluttet seg til disse prinsippene, har nå ledende krefter i flere av Europas storbyer sluttet seg sammen for å få til en liberal narkotikautvikling på by-nivå, uavhengig av den nasjonale politikken. "The first Conference of European Cities at the Centre of Illegal Trade in Drugs" ble arrangert i Frankfurt i november 1990. Fire byer, Amsterdam, Zürich, Frankfurt og Hamburg, skrev under den s.k. "Frankfurter-resolusjonen", som har som viktigste innhold:

  • Anskaffelse, innehav og bruk av cannabis skal legaliseres.
  • Kjøp og innehav av andre illegale stoffer for personlig bruk skal tolereres.
  • Metadon skal være tilgjengelig i ulike typer av lav-terskel-tilbud.
  • Forsøksvirksomhet med legalforskrivning av opiater settes i gang.

I November 1991 ble den andre konferansen om "Europeiske byer mot en ny narkotikapolitikk" arrangert i Zürich. Representanter for 30 byer og provinser var representert. 4 nye byer skrev under på Frankfurterresolusjonen. Disse var Arnhem og Rotterdam (Holland), Kaliteha (Hellas) og Teramo (Provins i Italia). Oslo var også invitert, og daværende ordfører Peter N. Myhre, hadde tilsagt sin deltakelse, men ombestemte seg. Derimot var ikke byer som hadde en erklært restriktiv narkotikapolitikk, som f.eks. Paris, invitert.

The International League Against Prohibition

Parallelt med storbystrategien, arbeider legaliseringstilhehngerne også langs en annen akse. I 1988 ble den internasjonale "antiforbudsorganisasjonen" dannet, på en konferanse i Brüssel, arrangert av Coordinamento Radicale Antiprobizionista (CORA) og Partito Radicale i Italia. Konferansen hadde 42 deltakere fra 15 land. Organisasjonen har som viktig oppgave bl.a. å påvirke FN-systemet og EF til å oppgi sin restriktive narkotikapolitikk. I fjor høst, mens Holland hadde presidentskapet i EF, la en Europaparlamentskomite, fram en rapport, og noe senere også recommendations, hvor en anbefalte:

"Stoffavhengighet og stoffbruk bør primært bli betraktet som et spørsmål om helse og velferd og ikke som ett om politi og rettsvesen. Innehav av ulovlige stoffer i små kvanta for personlig bruk bør ikke blir betraktet som en kriminell handling. Narkotikalovgivningen bør skille mellom brukeren og den kriminelle verden, og unngå å behandle stoffavhengige som lovbrytere, og på den måten vanskeliggjøre en hver sjanse til sosial integrasjon. Å gi assistanse til stoffavhengige bør ikke lenger være gjenstand for rettsforfølgelse etter straffeloven".

Komiteen anbefaler bl.a. også en ny inndeling av rusgiftene:

  • Ultra-hard drugs
  • Hard drugs
  • Medium-hard drugs
  • Soft drugs
  • Ultra soft drugs.

Med "Ultra soft drugs" menes bl.a. kaffe, te og sjokolade. Ved en slik språkbruk kan man utydeliggjøre kvalitetsforskjellen mellom rusgifter og andre, mer uskyldige, men nervegiftholdige nytelsesmidler. Med i denne komiteen satt bl.a. Marco Taradash, medlem av The Green Party i Italia. På grunn av oppstyret rundt ministermøtet i Maastricht, EF-domstolens inngrep i EØS-forhandlingene m.v. ble det ikke tid til å diskutere nevnte rapport mens Holland hadde presidentskapet , men den kommer opp til avstemning i Europaparlamentet i februar 1992.

Av andre begivenheter i legaliseringskreftenes fotspor kan nevnes "First International Conference on Harm Reduction" i Liverpool i april 1990, hvor anbefalingene bl.a. gikk ut på fri sprøyter til stoffavhengige og utvidet metadonforskrivning. Lanseringen av "The International Journal on Drug Policy" i 1989. "Second International Conference on Harm Reduction" i Barcelona ble arrangert i mars 1991.

Ordbruk og atferd som sprer forvirring

Den internasjonale legaliseringsbevegelsen virker temmelig godt organisert, og benytter seg av en språkbruk som er egnet til å forvirre godtroende politikere og myndigheter.

"Harm reduction" - skadereduksjon - er ikke det noe vi alle vil arbeide for?

"Dekriminalisering" - ikke avkriminalisering eller legalisering. "Normalisering" - dvs. at stoffbruk skal være normalt.

"Anti-Prohibitionists" - anti forbudsmennesker, hvem vil ikke være det?

"Psykoaktive stoffer" - det er et mindre belastende ord som har glidd inn i språkbruken i enkelte miljøer også i Norge, men som brukes bevisst for å skjule stoffenes kroppslige, psykiske og samfunnsmessige giftvirkninger.

I Zürich kalte de en liberaliseringskampanje i 1989 for "Gassa Nostra" (It. "Vår gate"). Det er lett å assosiere til Cosa Nostra, den sicilianske mafiaen.

Dagens legaliseringstilhengere er ikke lenger skjeggete, T-skjorte- og dongerykledte hippier, men nobelprisvinnere i økonomi (Milton Friedman), britiske medlemmer av Europaparlamentet (Carole Tongue) framstående vitenskapsmenn (Lester Grinspoon), leder for sosialrådet i Zürich (Emilie Lieberherr) osv. De er ikke lenger representert ved lurvete miljøer som kretsen rundt Gateavisa. Legaliseringstilhengerne har både slips, penger, innflytelse og makt, og et omfattende internasjonalt nettverk. Kampen mot den nye legaliseringsbølgen blir alt annet enn lett.

Kilder

Svenska Dagbladet 25. november 1991:
"Storstäder vill ha fri narkotika":
The Comittee of Enquiry into the Spread of organized Crime linked to Drugs Trafficking in the Member States of the European Community:
"Report on the Spread of organized Crime linked to Drugs Trafficking in the Member States of the European Community". 28. november 1991.
Neue Züricher Zeitung 23. november 1991:
"Plädoyer får liberale drogenpolitische Wege"
Tages-Anzeiger 25. november 1991:
"Rauschgift kontrolliert abgeben?"
Invitasjonsskriv fra Dr. Emilie Lieberherr av. 13. juni 1991 til "2nd Conference of European Cities at the Centre of Illegal Trade in Drugs", vedlagt program for konferansen og teksten til "Frankfurter-resolusjonen".
Giancarlo Arnao:
"The founding conference of the International League Against Prohibition"
The International Journal on Drug Policy, nr. 1-1989.