Litt om Global Commission on Drug Policy (GCDP) og motarbeiding av kriminelle narkotikanettverk

pistol

Den private organisasjonen Global Commission on Drug Policy (GCDP) ble stiftet i 2011 og har medlemmer som i stor grad tidligere har hatt høye stillinger som statsministere, utenriksministere, presidenter og annet. 

Blant medlemmene var Kofi Annan og Thorvald Stoltenberg. Det er ikke usannsynlig at denne organisasjonen har hatt påvirkningskraft også overfor Rusreformutvalget og norske politikere.

GCDP tar utgangspunkt i at mange land har store problemer knyttet til narkotikasmugling og dannelsen av kriminelle mafialignende nettverk både internasjonalt og nasjonalt. Kommisjonen tar med god grunn spesielt opp den brutale narkotikapolitikken som føres i en del asiatiske land, kanskje mest uttalt på Filippinene. Men de tar utgangspunkt også i det som skjer i vår del av verden.

GCDP peker på at «krigen mot narkotika» har ført til store problemer spesielt i land hvor selve bruken har kunnet føre til urimelige og meningsløse straffer. De tar til orde for at bruk av det som i dag er illegale rusmidler ikke bør gi grunnlag for verken strafferettslige eller sivile sanksjoner.

Avhengighet av slike rusmidler bør ifølge GCDP ikke behandles under tvang, fordi det å bruke dem bør være noe nær en individuell rettighet. Organisasjonen synes de senere årene å ha innsett at dette også nødvendigvis vil måtte medføre legalisering, hvis illegal omsetning og kriminelle nettverk skal unngås. Dette gjelder ikke bare cannabis, men alle rusmidler1. I regjeringens foreslåtte – og avviste – rusreform, syntes denne erkjennelsen ikke å ha nådd fram, men vi må vel regne med at den ville ha kommet i løpet av noen år.
Kommisjonen tar med god grunn spesielt opp den brutale narkotikapolitikken som føres i en del asiatiske land, kanskje mest uttalt på Filippinene. Men de tar utgangspunkt også i det som skjer i vår del av verden.

Det synes åpenbart at innsats fra politi og tollvesen bare marginalt har lykkes i å redusere omsetningen av narkotika. De kriminelle, ofte mafialignende nettverkene som er sentrale for omsetningen overlever denne innsatsen uten store vansker.

TO HELT ULIKE METODER FOR Å SVEKKE KRIMINELLE NETTVERK SOM OMSETTER NARKOTIKA

uniform.jpgDet synes åpenbart at innsats fra politi og tollvesen bare marginalt har lykkes i å redusere omsetningen av narkotika og at de kriminelle, ofte mafialignende nettverkene som er sentrale for omsetningen uten store vansker overlever denne innsatsen. I noen land har krigen mellom nettverkene fått dramatiske konsekvenser, både i produsentlandene og transittlandene, slik vi ser blant annet i Mexico. I andre land innebærer omsetningen vesentlig mindre dramatikk, men også i Europa – Norge inkludert – dannes kriminelle nettverk med betydelig skadepotensiale, spesielt for dem som rekrutteres inn i nettverkene.

Siden den direkte politiinnsatsen ikke synes å nytte vesentlig, finnes to prinsipielt ulike metoder for å bekjempe den illegale omsetningen av narkotika:

  1. Den ene er legalisering av alle rusgivende substanser inkludert salg og produksjon (slik GCDP synes å gå inn for). Dette innebærer enten at det offentlige overtar produksjon og salg, eller at private står for dette, men med offentlig kontroll.
  2. Den andre metoden er i så stor grad som mulig å redusere bruken av illegale rusmidler, slik dette forslaget innebærer. Vekten legges her på en systematisk innsats for å bekjempe nyrekruttering og bidra til at nåværende brukere kommer bort fra bruken. Dermed vil de kriminelle nettverkene bli svekket, rett og slett ved at markedet skrumper inn. Selv om heller ikke dette er enkelt, er det sannsynligvis i Norge mulig å oppnå dette uten de uheldige skadevirkningene som den tidligere «krigen mot narkotika» medførte.

Valget mellom disse to alternativene bør være en del av diskusjonen som nå foregår, ut fra en enighet om at én av målsetningene er å bekjempe den illegale omsetningen av narkotika.
Et hovedproblem med synspunktet til GCDP (og Solbergregjeringen?) er at man oppfatter det slik at hovedproblemet med narkotika er at det er straffbart, ikke at bruken gir skadevirkninger. De ser heller ikke problemene knyttet til at bruken oftest skjer i en sosial kontekst hvor noen ressurssterke klarer å regulere bruken, mens andre får betydelige problemer både med utvikling av rusavhengighet og kriminalitet som følger med. Igjen henvises til Helge Waal om en solidarisk ruspolitikk.

Note

1. www.globalcommissionondrugs.org/wp-content/uploads/2018/09/ ENG-2018_Regulation_Report_WEB-FINAL.pdf