I de siste 150 år har flere forskjellige grupper stått sentralt i rusgiftdebatten, og de har vekslet om i å sette dagsorden. Avholdsbevegelsen var tidligere en ubestridt ener i debatten, men har sakte og sikkert tapt terreng helt siden alkoholforbudet ble opphevet for 70 år siden. Helsearbeidere og forskere har overtatt.

- Avholdsbevegelsen hadde faktisk mindre innflytelse overfor folk flest enn overfor politikerne, og dette manifesterte seg i hvilke saker man prioriterte. Først og fremst jobbet man for alkoholmonopolet, ikke minst gjennom å kjempe fram en rekke lokale folkeavstemminger. Dette var den prioriterte oppgaven blant annet i femtiårene, men det skjedde samtidig som den offentlige debatt forstummet. Dermed ble det til at man administrerte alkoholpolitikken mer enn at man oppfordret til politisk kamp om den. Blant annet endret avgiftspolitikken seg fra å være et politisk virkemiddel til å bli et middel for å skaffe penger til stats- og kommunekasser, sier Helge Kolstad. Han er fylkespolitiker i Østfold, undervisningsinspektør og tidligere leder for internasjonale IOGT.

Forskerne på banen

På slutten av syttitallet begynte forskerne for alvor å legge premissene for alkoholdebatten. Da hadde allerede medisinerne dominert et tiår eller to gjennom å sette fokus på behandling av alkoholisme framfor å legge vekt på forebygging. Det var på den tiden sykdomsbegrepet ble utbredt, etter å ha blitt "oppfunnet" av leger i USA og Tyskland.

Det ble mulig å gå inn for medikalisering av alkoholproblemene fordi politikere og organisasjoner ikke sterkt nok klarte å stå fast ved at alkoholforbruk først og fremst er et sosialt problem. Spørsmålet er om medisinernes og forskernes inntreden på arenaen kunne skje uten at politikken ble endret.

- Det er ikke mulig å gi et entydig svar, ikke minst fordi også avholdsbevegelsen har skiftet standpunkt flere ganger gjennom de siste hundre år. Dagsorden har blitt endret, og avholdsbevegelsen har dessuten trykket forskerne til sitt bryst flere ganger tidligere. De viktigste aktørene har nok vekslet på, men vi ser de samme tendensene over hele verden. Det er nemlig ikke forskerne og medisinerne som er problemet, men næringsinteressene. Det er de som har styrket seg mest dramatisk det siste tiåret, sier Kolstad.

Er vin sunt?

Kolstad slår fast at også næringsinteressene skyver forskerne foran seg som sannhetsvitner i den voldsomme offensiven særlig når det gjelder hvor sunt det er å drikke vin.

- Er vin sunt?

- Jeg tviler sterkt på at noen i det hele tatt kan vise til positive helsevirkninger av alkohol, uansett mengde og type alkohol. Enkelte forskere trakk slike konklusjoner tidlig på nittitallet, og med dette førte man egentlig alkoholdebatten 120 år tilbake i tid. Den gangen aksepterte avholdsbevegelsen at "alkohol nok kan være sunt i noen sammenhenger, men alkohol fører jo med seg så mange andre problemer." Helt fersk forskning trekker disse konklusjonene sterkt i tvil, og jeg tror ikke nå at det finnes helsegevinster ved hverken øl, vin eller brennevin, sier Kolstad.

Han mener at rødvinspositive forskningen bygger på feil premisser, siden sammenligningsgrunnlaget ikke er riktig. Man kan ikke sammenligne avholdsfolk med folk som drikker siden årsaken til avholdet er så forskjellig. Blant annet er det jo en rekke tidligere storforbrukere som lar være å drikke av helsemessige årsaker.

- De har ikke nok belegg for teoriene sine, men på den annen side har vi alltid visst at det ikke er særlig farlig å drikke et glass vin til mat en gang i blant. Man dør ikke av litt alkohol, men man blir heller ikke frisk av det, hevder Kolstad.

Alkoholskadene blir maskert

I dag er verdisynet ekstra viktig når det gjelder rusgifter, særlig fordi velferdssamfunnet maskerer alkoholskadene.

- Hverken flatfylla eller de store sosiale problemene ved alkohol synes så godt som før i Norge, og dermed er det mulig å late som at alkohol er bra for oss. Men slik er det ikke i Sør- Europa hvor utviklingen går i motsatt retning. I Italia får de nå en alkoholdebatt som ligner den vi hadde for 100 år siden. Der rakner det sosiale fellesskapet, hvor familien må ta hånd om problemene, særlig etter 1979 da innlagte på de store mentale institusjonene ble sendt ut på gatene, påpeker Helge Kolstad.

Han legger også vekt på at vi ikke trekker riktige konklusjoner av vår egen og nære historie. De store ungdomskullene på seksti- og syttitallet førte til at flere drakk, at forbruket økte og at fylla ble synlig. Da ungdomskullene ble mindre og forbruket sank utover på åttitallet, ble skadene også mindre. Og det ble grobunn for helt nye teorier om vinens helsefremmende virkninger, ivrig applaudert av alkoholindustrien.

Hva skjer etter år 2000?

- Finlands eksempel har vist oss hvordan det går hvis politikerne gir opp den restriktive alkoholpolitikken og overlater til folk flest å finne ut når, hvor og hvor mye de vil drikke. Der gikk det som kjent veldig galt, og nå må finnene lete fram nye problemløsninger. Poenget er nemlig at fylla har blitt svært synlig igjen, og dette med den synlige fylla er altså et nøkkelord, mener Kolstad.

Han tror at en økende privatisering og medikalisering, og dermed økt forbruk, blir virkelighet, hvis ikke folk flest reagerer.

- Fyll skaper alltid reaksjoner, vi ser det spesielt tydelig rundt utestedene hvor naboene ikke finner seg i at nærmiljøet forsøples av fylla. Folk registrerer altså bråket, reagerer umiddelbart, men må forstå at dette handler om et omfattende og felles sosialt problem før de aksjonerer politisk. Jeg tror at vi går inn i en periode hvor fylla blir mer omfattende, og hvor reaksjonene også blir mer omfattende. Jeg tror altså ikke at alkoholen er i ferd med å bli en kose- og helsedrikk i de tusen hjem. Dette trodde og håpet man i tidligere perioder også, men virkeligheten ble annerledes. Også nå. �