Metadon er ingen frelse

Av Aina Johnsen

Publisert 1999-05-18

Metadonassistert behandling hører absolutt hjemme i et samlet behandlingstilbud.. Med de multi-faktorelle årsaksforholdene som skjuler seg bak stoffbruk, og det spennet av ulike behov som finnes hos brukeren, vil metadon kunne være et egnet hjelpemiddel for noen i en kortere eller lengre fase, hevder Tore Bareksten. Men han reagerer på den Halleluja-stemningen som enkelte debattanter forsøker å skape omkring metadon.

En ny gjenganger i dagsavisene er hallejula-artikler om hvor bra alle narkomane vil få det bare de får metadon. Forholdsvis uvitende journalister noterer naivt med blødende hjerter og manglende motforestillinger pliktskyldig ned hva garvede narkomane kan fortelle om livets virkelighet. Og Wenche Foss og populistpolikere slenger seg på toget. Metadonprosjektene skal utvides. Dessuten er vel metadon en billig løsning?

Enkelte later til å tro at bare narkomane får metadon, så blir de straks lykkelige, ansvarsbevisste, hardt arbeidende skattebetalere. Metadon kan for noen være en begynnelse, men en hver fortsettelse krever et variert tilbud av arbeidstrening, botrening, skoletilbud og opplæring i sosial kompetanse som mange borgerlige politikere ikke alltid vil bevilge penger til selv om de er for metadon. De sier med andre ord A, men ikke B.

For noen uker siden satt jeg og intervjuet et par av årets metadonsøkere til Oslos minste videregående skole/Norges første spesialskole for rusmisbrukere. Vi kan tilby dem et lite, trygt miljø hvor lærere jobber tett sammen med behandlere på Oslos to ulike metadonprosjekter og hvor klassestørrelsen varierer mellom 5 og 18 og de andre elevene også er mellom 20 og 40. Hvor mange av de metadonelevene vi har hatt ville klart seg på en vanlig videregående skole med 28 16-17 åringer i klassen?

Etter min subjektive mening, ingen.

Likevel, for å få metadon i dag må du ha en lang stoffkarriere bak deg. De fleste som har det mangler videregående skole. På veggen i min lokale Rimi-butikk fant jeg forleden følgende plakat. Rimi trenger ungdom til kassa. "Må ha videregående skole." Med andre ord. Å tro at metadonbrukere skal fikse seg jobb på egen hånd uten at de først får opplæring, det er naivt. Nå som man i Oslo skal utvide metadontilbudet, burde man derfor også utvide skoletilbudet til denne gruppen. Men i stedet foreslår jo som kjent skolesjefen i sin utredning "Tilbud til elever med sosio-emosjonelle vansker" at de spesialskolene som i dag har gitt et tilbud til rusmibrukere i større grad skal ta inn Reform-94 elever. Dvs at Oslo Kommune samtidig øker metadontilbudet, men reduserer en del av denne gruppens skoletilbud.

Politikere overfokuserer ofte på antall behandlingsplasser. Selv har jeg jobbet med rusmisbrukere på så ulike steder som sosialkontor, ungdomshjem og ulike skoler. Mange misbrukere jeg har møtt har vært innom 3-6 ulike behandlingstilbud. Legger man til at det hender folk tar flere runder på samme behandlingssted med få års mellomrom, kommer man lett opp i 5-10 behandlinger pr misbruker. (Noen ganger har jeg forundret lest i avisene om narkomane som klager til godtroende og kritikkløse journalister over at de aldri har fått noe tilbud, mens jeg veit at denne personen har vært innom både Arken og Veksthuset og Psykiatrisk Ungdomsteam og Tyrili og P4 og gud veit hva.) Dette høye antallet behandlinger pr klient er uheldig av tre årsaker.

  1. Misbrukeren får forsterket sin følelse av å mislykkes istedenfor å få bygget opp sitt selvbilde og sin sosiale kompetanse
  2. Når noen trenger 5-10 behandlinger, blir det andre som ikke får plass.
  3. Siden enkelte behandlingssteder er private og lett tar opp til en tusenlapp i døgnet, blir det skrekkelig dyrt.

I stedet for bare å snakke om antall behandlingsplasser burde derfor politikere snakke mer om hva som kan gjøres for å redusere antall behandlinger som er nødvending pr misbruker.

Dette er ingen lett oppgave. Det er viktig å øke forståelsen av at misbrukere er så pass forskjellige at man må ha et bredt variert spekter av tilbud. Misbrukere med psykiske problemer a la nevroser trenger et annet opplegg når det gjelder stramme rammer, klare regler og fast struktur enn de med tendenser til paranoia eller schizofreni. Misbrukere med incestbakgrunn trenger ofte noe annet enn de med mer kriminell bakgrunn osv.

Jeg tror i motsetning til journalistene i Dagbladet og VG at man ofte er for rask til å spa misbrukere inn i første ledige tilbud. Man bruker for liten tid til å vurdere den enkelte misbruker, forsøke å finne ut hva slags tilbud som vil passe best med vedkommendes spesielle problembakgrunn. Her trengs det opplæring av de ansvarlige personene i de aktuelle henvisende instanser. På grunn av utskiftninger i personalet, hender det dessverre at de som skal gi misbrukeren råd på sosialkontor eller arbeidskontor ikke bare mangler oversikt over hvilke tilbud som finnes, men også hva disse ulike tilbudenes spesifikke behandlingsideologi går ut på. Dermed blir det for tilfeldig hvor den enkelte rusmisbruker får behandlingsplass. Jeg veit jo ikke om mine egne erfaringer er relevante, men flere ganger har jeg sett folk som har mislykkes i et tilbud, passe som hånd i hanske i et annet.

Oppsummeringsmessig tror jeg vel at det finnes et tilbud som passer for de fleste, men at mange aldri finner fram til akkurat det ved egen hjelp. Og igjen blir jeg redd for halleluja-stemningen i metadondebatten: Gi metadon til alle! Alle blir bedre med metadon. Jeg er som sagt ikke mot metadon, men jeg er redd enkle løsninger på vanskelige problem. Jeg er redd troen på at alle narkomane er like og kan hjelpes av akkurat det samme. Jeg er redd troen på en enkelt guddommelig behandling som vil hjelpe alle. Kort sagt. Metadon er greitt nok som en del av et variert tilbud, men det er ikke noen fasitløsning. En felles fasit finnes dessverre ikke.