I Stortinget ligger det nå et forslag til endringer når det gjelder tvang overfor rusgiftavhengige. Det skal utarbeides en ny forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusgiftproblemer (gjennomføringsforskriften). Forskriften vil være hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4. Det dreier seg bl.a. om Helse- og sosialomsorgstjenestelovens §§ 10-2, 10-3 og 10-4. Mens §10-2 omhandler tvang overfor rusgiftavhengige som utgjør en fare for sitt eget liv og sikkerhet, omhandler § 10-3 tvang overfor gravide rusgiftavhengige. §10-4 omfatter s.k. «frivillig tvang» overfor personer som ved innleggelse samtykker i å bli hentet tilbake i løpet av de første 3 ukene dersom de avbryter behandlingen. Forskriftsforslaget inneholder også forslag til endringer når det gjelder ransaking av rom og person, prøver av biologisk materiale, og må i noen henseender sees som en skjerping av reglene i gjeldende gjennomføringsforskrift, som var hjemlet i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 til lov om sosiale tjenester m.v. altså den gamle, opphevede sosialtjenesteloven. Man kan spørre seg hvorfor disse endringene ikke er kommet før.
Valg av terminologi
Forbundet Mot Rusgift er fornøyd med at lovverket og forskriftene når det gjelder tvang overfor rusgiftavhengige nå oppdateres og endres. Vi merker oss diskusjonen om valg av terminologi, og er tilfredse med at begrepene «pasient» og «bruker» anvendes gjennomgående. Vi er noe mer tvilende til bruken av begrepet «personer med rusmiddelproblemer», da begrepet «rusmiddel» også kan omfatte ikke-kjemiske årsaker til rus, f.eks. spilleautomater, religiøse rustilstander, kollektive rustilstander knyttet til rockekonserter, idrettsarrangementer osv. Vi så gjerne at begrepet «personer med rusgiftproblemer» ble brukt isteden.
Frivillig tvang
Bestemmelsen i Sosialtjenestelovens § 6-3 om frivillig tvang, som er videreført i Helse- og omsorgstjenestelovens § 10-4, er i forarbeidene presentert som hovedbestemmelsen om tvang, som normalt skal være tilbudt før innleggelse etter Helse- og omsorgstjenestelovens §§10-2 og 10-3 kan være aktuelt (Ot.prp. 2 (1990) s. 92). Denne bestemmelsen blir i praksis lite brukt, 158 innleggelser i 2008 (Lundeberg og medarbeidere 2010). Tanken var, da denne muligheten ble innført som §6-3 i Lov om sosiale tjenester allerede i 1991, at slik frivillig tvang alltid skulle vurderes før man grep til det mer drastiske tiltaket å legge en pasient inn mot sin vilje etter Helse- og omsorgslovens §10-2 (tidligere sosialtjenestelovens §6-2). I praksis har frivillig tvang vært lite brukt, og man kan spørre seg hvorfor Stortingets vilje fra 1990 ikke i større grad er blitt fulgt opp.
Forklaringen må søkes i en annen lov. Det viser seg at i Lov om spesialisthelsetjenester §2-1 gis det regionale helseforetaket myndighet til å peke ut institusjoner som skal praktisere den frivillige tvangen. Og så langt er svært få institusjoner blitt utpekt. Det er altså ikke mulig for den enkelte institusjon på egen hånd å avgjøre om en pasient som vil legges inn frivillig, skal få tilbud om å skrive under på at han/hun går med på å bli holdt tilbake i inntil 3 uker dersom vedkommende dropper ut.
Frivillig tvang-paragrafen bør etter vårt syn tas i bruk i langt større grad. Og da tenkes det ikke bare overfor den lille målgruppen som i dag blir lagt inn på tvang etter § 10-4, men også overfor en større gruppe som i dag legges inn i behandlingsinstitusjon på frivillig grunnlag. Rusgiftpasienter, og spesielt unge avhengighetspasienter, har en vekslende motivasjon. Det er en del av sykdomsbildet. Mens motivasjonen kanskje er til stede ved inntakstidspunktet, vil den kunne veksle i de kommende dagene og ukene. Resultater er at mange dropper ut. Behandlingsinnsatsen kan dermed synes bortkastet. I tillegg fører drop-out til økt helserisiko for pasienten og mer bekymringer og belastninger for pårørende. Siden man ikke har rukket å bearbeide avhengigheten i noen særlig grad, vil vedkommende også snart være tilbake i behandlingskøen igjen og bidra til at køene er like store og ventetiden like lang.
Svært mange behandlingsinstitusjoner har dårlige behandlingsresultater, i hvert fall dersom vi måler opp mot det som skal være hensikten med behandlingen, å oppnå rusgiftfrihet og et stabilt liv. Vi vet også at gjennomføringsgraden er den faktoren som sterkest viser hvor vellykket behandlingen er. Jo større del av behandlingsprogrammet en pasient har gjennomført, jo større er sjansen for at behandlingen har vært vellykket. Bruk av §10-4 i helse- og omsorgsloven vil bidra til å øke gjennomføringsgraden og dermed forbedre behandlingsresultatet.
Det regionale helseforetaket skal etter spesialisthelsetjenestelovens §2-1a « peke ut institusjoner i det enkelte helseforetak som kan ta imot rusmiddelavhengige med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 til 10-4.» Dette har ikke vært prioritert når det gjelder § 10-4, og det er i dag få institusjoner som dermed har fått rett til å praktisere dette.
Mens forutsetningen for en mer rutinemessig bruk av § 10-4 i dag er at langt flere av behandlingsinstitusjonene blir utpekt av de regionale helseforetakene til å ta imot avhengighetspasienter på frivillig tvang etter § 10-4, ville vi se det som formålstjenlig om den enkelte institusjon fikk rett til å bestemme hvorvidt den ville praktisere frivillig tvang, og om dette skulle gjøres gjeldende for alle pasientene (som en betingelse ved innleggelse) eller som et valg (at pasienten presenteres for muligheten til frivillig tvang og eventuelt velger å skrive under ved inntakssamtale, eller en av de nærmeste dagene, dersom pasienten ikke er edru ved inntak). En slik overføring av myndighet fra det regionale helseforetaket til den enkelte institusjon vil være i samsvar med f.eks. forslaget om å overføre avgjørelsen om rusgifttesting fra fylkesnemnda til den enkelte institusjon. Vi foreslår at myndigheten til å avgjøre om en institusjon skal benytte frivillig tvang eller ikke blir overført fra det regionale helseforetaket til den enkelte institusjonsledelse.
Beslag av pc og mobiltelefon
I forslaget til endring i §3-14 i spesialisthelsetjenesteloven vil vi i pkt. g peke på at grunngivelsen for å beslaglegge pasientenes egne pc-er og mobiltelefoner er ufullstendig. En sak er at det kan være nødvendig p.g.a. lydopptaksfunksjon og kamerafunksjon som kan krenke andre pasienters eller ansattes personvern. Men disse kommunikasjonsmidlene brukes også til å gjøre avtaler om leveranser av narkotika, inklusive nye psykoaktive stoffer, og også til å opprettholde kontakt med kriminelle nettverk. Dette kan gjøre behandlingen vanskeligere. Det har vært flere episoder ved behandlingsinstitusjoner hvor narkotika er blitt innsmuglet, omsatt og brukt. Vi foreslår derfor at følgende blir tilføyd i punkt g: «, eller dersom behovet for å avverge bestillinger av narkotika eller forhindre fortsatt kontakt med kriminelle nettverk gjør dette nødvendig». Samme endring gjøres gjeldende for Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §12-4 pkt. g.
Testing
I §3-14 i spesialisthelsetjenesteloven pkt. h blir det foreslått adgang til å forskriftshjemle rusgifttesting etter Helse- og omsorgstjenestelovens §§10-2 og 10-3. Vi kan ikke se at behovet er noe mindre for pasienter som er innlagt etter Helse- og omsorgslovens §10-4, og foreslår derfor at dette innarbeides i bestemmelsen. Vi vil dessuten reise spørsmålet om hvorfor det ikke skal være anledning til å teste alle pasienter som er innlagt i TSB. Når det kommer til stykket er jo dette en god kontroll på i hvor stor grad behandlingen er vellykket og eventuelt om nye behandlingstiltak er påkrevet. Adgangen til rusgifttesting er også et prinsipp som er innarbeidet f.eks. i behandlingen av LAR-pasienter.