For hvert barn Barnevernet vet om, er det antagelig 15 andre hvor enten mor eller far bruker alkohol på en slik måte eller i et slikt omfang at det er rimelig å si de har et alkoholproblem.

Hvorfor får så ikke Barnevernet vite om alle disse barna? Av samme grunn som vanligvis ingen andre får øye på dem heller. Den av foreldrene som ikke drikker - i de aller fleste tilfeller mor - gjør en innsats som tilsynelatende kompenserer for den andres mangler. Barna lider ofte ikke noen synlig overlast, men bak familiens ytre fasade skjuler det seg mye. Barneintervjuer

Overlege Randi Sætre Follerås ved Incognito klinikk i Oslo har de siste årene intervjuet barna til mange av pasientene sine. I spørreundersøkelsen inngår barna i 15 familier, og i bare ett av tilfellene hadde både mor og far alkoholproblemer. I alle de andre tilfellene hadde barna enten en mor eller far som ikke drakk. Ingen av dem hadde heller vært i kontakt med Barnevernet. Disse barna representerer altså nettopp den usynlige gruppen av barn.

Follerås spurte, og hun spør fortsatt. Det har lært henne mye. Hun har fått innblikk i en helt annen barneverden enn den foreldrene tror barna lever i. Uansett om den ene av foreldrene ikke drikker, gjør så godt hun kan og kompenserer av alle krefter - barna lider alvorlig når den ene av foreldrene hele tiden velger alkoholen framfor dem, må tas hensyn til, er alkoholpåvirket og uberegnlig eller på andre måter lar alkoholen prege barnets hjemmemiljø.

Barna liker ikke alkoholpåvirkning

- Barna merker foreldrenes drikking og de liker den ikke, sier Follerås. -Far er to forskjellige personer når han er alkoholpåvirket og når han er edru, og barna liker ikke forandringen. Og barna ser det lenge før den voksne føler seg påvirket. De ser det på kroppsbevegelser og merker det på blikk og talemåte.

Barna kan si om de voksne at de er dumme, barnslige, masete og pirkete. Foreldrene blir selvopptatte, selvmedlidende og de kan bli merkelige, f.eks. ekstra livlige, glade, høyrøstete, sinte eller triste og lei seg. Når det snakkes om alkohol, blir det gjerne løgner, lureri, leting etter beviser, mistillit, skuffelser, fortvilelse og desperasjon. Hvem kan man stole på her i livet om man ikke en gang kan stole på sin mor eller far?

Follerås poengterer spesielt at barna heller ikke godtar det når en av foreldrene til stadighet drikker ute.

Savner far

- Barna har aldri gitt tillatelse til at den ene, oftest far, får melde seg ut av deres liv og hele tiden være ute for å drikke. Det følges av tomrom og savn. Dessuten ligger barna ofte våkne og lurer på hvilken tilstand han er i når han endelig kommer hjem, og hvordan han blir tatt i mot av mor, forteller Follerås.

Gjennom sine intervjuer har hun fått øye på barn som har mistet evnen til å stole på andre, hun har hørt om redsel og utrygghet, og hun har snakket med små terapeuter som prøver å hjelpe foreldrene med ekteskaps- og alkoholproblemer. Disse barna er berøvet sin barndom. Deres rett til å være små, uansvarlige og bekymringsløse er tatt fra dem av foreldre som fyller deres liv med endeløse rekker av problemer.

Barna kan reagere forskjellig, men variasjoner går over vonde og vanskelige temaer. Så selv om symptomene både kan variere og ofte kan skjules bak en hard ytre fasade, disse barna mistrives med situasjonen, de tappes for energi og de pådrar seg skadevirkninger som vil følge dem gjennom livet. Og årsaken, selve det sykdomsskapende fenomenet, er at den ene av foreldrene drikker.

Når Follerås oppsummerer sin erfaring fra sine barneintervjuer, er hun krystallklar. Disse barna som Barnevernet ikke vet om, og som nesten alle sammen har en forelder som ikke drikker, om disse barna slår overlegen fra Incognito klinikk fast følgende:

- Barn liker ikke foreldres alkoholpåvirkning, barn lider under foreldres alkoholpåvirkning, og lidelsen blir større jo hyppigere påvirkningen gjentar seg.

Mannskulturen har skylda

Hvis 200.000 norske barn har det slik Follerås beskriver, hva kan vi gjøre med det? Hvordan kan vi best arbeide for å nærme oss den virkeligheten som ligger i AlkoKutt-uttrykket en alkoholfri sone rundt alle barn? Vi spurte Oddfrid Løvdal, i dag privatpraktiserende psykolog i Skien og tidligere sjefspsykolog på Borgestadklinikken. Løvdal har klare meninger om hva som er viktigst å gjøre.

- Vi må sette inn kreftene der problemet er størst. Statistisk sett er det mest fedre som blir fulle for ofte, som melder seg ut av barnas liv, som prioriterer alkoholen foran barna. Det at fedrene er så overrepresentert på disse statistikkene, sier mye om manglende omsorgsvilje og omsorgsevne, og det burde nå bekymre mannskulturen. Det har altfor lenge vært kvinnenes bekymring uten at det har blitt bedre av den grunn.

Løvdal forteller om fedre som har en bekymringsfull mangel på skyldfølelse overfor barn, og som ser på sin foreldrerolle på en helt annen måte en det en alkoholisert mor gjør. Hos disse fedrene skal du langt under overflaten før de føler seg mislykket, før du avdekker dobbeltspillet, før de vil innse sin egen situasjon. Og disse fedrenes omgivelser reagerer heller ikke negativt på drikkingen. At far er ute og drikker, helg etter helg, aksepteres innenfor mannskulturen. Mor er jo likevel hjemme og tar seg av barna. En runddans rundt egoet

- Akkurat som mannsamfunnet godtar at en far kan prioritere f.eks. yrkes- eller idrettskarriere framfor familien, godtar mannsamfunnet at fedre prioriterer sin egen drikking framfor sine egne barn. Dette handler om voksne som prioriterer egne behov først, om en barnefiendtlig kultur der bruken av alkohol eller andre rusgifter er en vesentlig del av en kollektiv samfunnsmessig runddans rundt egoet, sier Løvdal.

Hun er redd for at en del trender bare gjør vondt verre. Hun mener det er dypt tragisk at kvinnene tar etter mennenes barnefiendtlige prioriteringer. Nå gjelder det å ta skritt i riktig retning, og de skrittene må mannssamfunnet ta selv. Fedrene må begynne å spørre seg hvordan de er overfor barna sine og reflektere over kjemisk rus og barneomsorg som kombinasjon.

Menn må korrigere hverandre

- Menn må aktiviseres i nærmiljøene rundt barna. De må begynne å gå imellom der mødrene før har tatt støyten. De må begynne å korrigere hverandres alkoholbruk. Kameratene må reagere negativt på en far som hele tiden er ute og drikker. Det kan ikke fortsette å bli sett på som noe maskulint og flott når en far oppfører seg på en måte som både er sykdomsskapende og på andre måter skadelig og plagsomt for hans egne barn, fremholder Løvdal.

Hun peker på den markante forskjellen det alltid har vært på hvordan omgivelsene ser på en full kvinne og en full mann.

- Vår kultur har sett negativt på fulle kvinner, og det har indirekte fungert som en støtte til kvinnene som mødre og en beskyttelse for deres barn. Vi vet også nok til å si at en full far er en dårlig far, og derfor trenger både menn og barn at vi nå får kulturelle holdninger som også ser negativt på kombinasjonen fyll og farskap.

Før og etter skilsmissen

Løvdal har erfart gjennom sin praksis at menn mye oftere er opptatt av om kvinnen vil gå fra dem enn av hva de gjør med sine egne barn.

- En problemdrikker som mister sin kone, mister ofte også en morsskikkelse, sier Løvdal. -I mange familier der far drikker mye alkohol, fungerer han også som familiens største barn og problemkilde. Mor må ta seg av han også, ta hensyn til ham og bruke tid og krefter på ham. På denne måten forsømmer ikke bare far seg i at han selv ikke tar seg av barna, han stjeler også den energi og overskudd barna skulle blitt møtt med hos sin mor. Dette er uverdig for mannen og uakseptabelt for barna.

Når så skilsmissen kommer, kan det bli nye problemer for barna. Løvdal peker på hvor ille det blir når barna er på helgebesøk hos faren uten at moren er der som korrektiv til fars oppførsel.

- For mange av disse fedrene vil fortsatt ha sin helgefyll, uansett om det er den helgen barna skal være hos dem, sier hun.

- På dette punktet må det gjøres noe med lovverket slik at barna sikres mot slike forhold.

Vi kan gjøre noe

Oddfrid Løvdal er overbevist om at vi kan få utviklingen på rett spor dersom fedrenes omgivelser slutter å akseptere at de forsømmer sine barn. Vi kan ikke løse hele problemet denne veien, men vi kan oppnå effekter som ville være enorme gevinster for folkehelsen.

- Det vil alltid være fedre som drikker, slik det også er mødre som drikker. Mekanismene for selvbedrag og fortrenging er sterke i forbindelse med bruk av rusgifter, man vil ha både den kjemiske rusen og barna, man vil ha i både pose og sekk.

La guttungen bli mann

Løvdal tror altså ikke at en endring av mannssamfunnets verdier kan stoppe den faren som drikker med skyldfølelse, med dårlig selvtillit, helst når ingen ser ham og som innerst inne vet at noe er galt.

- Men den bekymringsløse uansvarlige voksne guttungen kan mannssamfunnet hjelpe oss å bli kvitt. Hvis fedrenes kamerater virkelig blir et nettverk som er opptatt av barnas beste, da kunne det hjelpe oss til å få fedrenes drikking ned på mødrenes nivå, og det ville rett og slett løse mesteparten av dette gigantiske samfunnsproblemet. Så stor forskjell er det faktisk på omfanget av fedres og mødres drikking, sier Løvdal.

Hun vet selvfølgelig at inngrodde holdninger er vanskelige å forandre, men det finnes tross alt eksempler som viser oss at det er mulig. Hvis vi korrigerer for økning i oppdagelsesrisiko og trafikkmengde, har vi i dag bare halvparten av den promillekjøringen vi hadde midt på 70-tallet. Og hva har skjedd i mellomtiden? Kampanjer, presse, radio og TV har forandret folks syn på fyllekjøreren. I dag er det ikke tøft, ikke maskulint, ingen ler og ingen aksepterer det.

- En tilsvarende endring i samfunnets holdning til fedre som drikker, ville hjelpe enormt. Fedre er som alle andre i stand til å velge bort alkoholen i situasjoner der det er sosialt uakseptabelt. De kan ha et stort alkoholforbruk i år etter år uten at de kjører i fylla eller møter full på jobben, avslutter Løvdal.