Nasjonal alkoholstrategi

Regjeringen har bedt om innspill til en nasjonal alkoholstrategi, med svarfrist innen 15. juni 2020. Utkast til en slik strategi var ment å legges fram høsten 2020, men regjeringen har utsatt dette, slik at nasjonal alkoholstrategi sannsynligvis vil bli et viktig diskusjonspunkt i samband med stortingsvalget til høsten.

Granavolden-plattformen, som var den siste firepartiregjeringens grunnlag, varslet at regjeringen vil «legge fram en nasjonal alkoholstrategi for å følge opp gjeldende målsetning om reduksjon i skadelig alkoholkonsum, og etablere et samarbeid med idretten og arbeidslivets parter om bevissthet rundt holdninger til alkohol i idrett og arbeidsliv og verdien av alkoholfrie arenaer».

enseignes lumineuses de duty free et barMen regjeringen, som i mellomtiden er blitt red-usert til en trepartiregjering, setter rammer for hva strategien skal omhandle og skriver:
Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i dagens alkoholpolitikk, og det er ønskelig med forslag til tiltak som kommer i tillegg til de regulatoriske virkemidlene i norsk alkoholpolitikk: bevillingsordningen, reklameforbudet, aldersgrenser, vinmonopol og alkoholavgifter.

Dette er bakgrunnen for at de fleste høringsinstansene ikke har gått grundig inn på endringer i de regulatoriske virkemidlene innen alkoholpolitikken som alkoholavgifter, taxfree-ordningen, salgs- og skjenketider osv.

Forbundet Mot Rusgift har avgitt en grundig uttalelse i samsvar med dette, om hva som bør med i en nasjonal alkoholstrategi, og denne gjengis her.

Koronakrisen har vist oss at småflyplasser likevel må finansieres over statsbudsjettet når taxfree- omsetningen stenges ned.

 

 

ALKOHOLPOLITIKK I ALL POLITIKK

Innledningsvis gjengis FMRs forslag i kortformat:

  • Det opprettes et nasjonalt forum for rusmiddelforebygging, der frivilligheten skal være representert.
  • Avholdsorganisasjoner må tas med når utvalg på rusfeltet skal nedsettes, når høringskonferanser skal gjennomføres eller når innspill skal gis til myndighetene.
  • Avholdsorganisasjonene må få en kraftig økning i sine tilskudd fra stat og kommuner.
  • Bevillingsgebyrene for salgs- og skjenkebevillinger er i dag definert som minimumssatser. FMR foreslår at denne minimumssatsen blir tredoblet, eller settes til minimum 1 prosent av alkoholomsetningen, og at kommunens inntekter av bevillingsgebyrene øremerkes til alkoholforebyggende arbeid.
  • Det bør nedsettes et offentlig utvalg som kan vurdere hvor mye det offentlige, innen helsevesen, kriminalomsorg, barnevern og trygdevesen som kan spares, dersom det lykkes å redusere alkoholforbruket i Norge til halvparten av hva det er i dag.
  • Selv om dette grenser inn til et regulatorisk tiltak, tar vi det med at maksimal skjenketid for alkoholholdig drikk burde reduseres fra kl. 03.00 til kl. 02.00. Dette ville alene redusere utelivsvolden med ca. 15 prosent.
  • Taxfree-kvoten bør reverseres tilbake, slik at det ikke blir anledning til å ta med seg ekstra alkohol ved å droppe tobakk.
  • Taxfree-omsetningen bør overtas av Vinmonopolet. Koronakrisen har vist oss at småflyplasser likevel må finansieres over statsbudsjettet når taxfree-omsetningen stenges ned. Slik mener vi det også bør være. Overskuddet av taxfreeomsetningen bør gå inn i statskassen via Vinmono-polet, og flyplassinfrastrukturen bør ivaretas gjennom Nasjonal Transportplan, på linje med vei og jernbane.
  • Det bør settes inn tiltak som begrenser forbruksdrivende produktinformasjon om alkohol, slik som faste vin- og matspalter, merkeanmeldelser av øl, reklame- og produktplanting i TV-programmer og filmer osv.
  • Tollvesenet bør få økte ressurser, for å kunne forhindre smugling av alkohol til Norge. Sprittaxier og arbeidsplassbaserte bestillinger på smuglersprit må etterforskes og stoppes. Mobile skannere og flere toll-team langs grenseovergangene er en mulighet.
  • Vinmonopolet gis anledning til å markedsføre og formidle sine alkoholfrie produkter til utelivs- og serveringsbransjen og til dagligvarebransjen.
  • Vi ber regjeringen innlede et samarbeid med idrettens organisasjoner med sikte på å fremme en idrett uten alkohol, både på tribunene og i det daglige barne- og ungdomsidrettsarbeidet, hvor både trenere, ledere og foreldre utgjør viktige målgrupper.
  • FMR ber regjeringen ta initiativ til at skriftlig eksamen i videregående skole blir lagt til før 17. mai, med de tilpasninger som kreves når det gjelder undervisningstimer.
  • FMR ber regjeringen om å initiere brede forebyggingsprogrammer mot alkohol i videregående skole, med sikte på å begrense bruk av alkohol og andre rusmidler under russetiden. Det finnes gode eksempler på dette ved enkeltskoler, som f.eks. Ski v.g. skole m.fl.
  • Vi ber regjeringen om å ta inn alkoholbegrensende bestemmelse i Universitets- og høyskoleloven hvor fadderuker og introduksjon til lærestedet og studiemiljøet blir spesielt nevnt.
  • FMR ber regjeringen gjøre vedtak om at all representasjon i regjeringens og departementenes regi skal gjøres alkoholfri.
  • FMR ber om at det tas inn i Kommuneloven at representasjon i byråd, kommunestyrer og kommunale etater skal gjennomføres alkoholfritt.
  • FMR foreslår at det opprettes en romslig tilskuddsordning for alkoholfrie hoteller, restauranter, kafeer og forsamlingslokaler. Forutsetningen må være at konseptet tar sikte på å konkurrere med etablissementer med skjenkebevilling.
  • Vi foreslår at alkoholloven endres, slik at det ikke blir anledning til å gi skjenkebevilling til frisører, kiosker m.m.
  • Vi foreslår at det innføres innholdsdeklarasjon på alkoholprodukter i Norge.
  • Vi foreslår at det innføres helsefaremerking på alkoholprodukter i Norge.
  • Et rusmiddelforebyggende program utvikles og knyttes opp mot fagplanene i barnehagene, i grunn-og videregående skole.
  • Undervisningsprogrammet finansieres gjennom øremerkede bidrag til kommuner og fylkeskommuner.
  • Et nasjonalt undervisningsprogram må inkludere utvikling av læremidler og etterutdanning av lærere.
  • En stilling som AN-lærer må opprettes på hver grunn- og videregående skole.
  • Elever må ha tilgang til helsesykepleier og sosialrådgiver under hele skoletiden.

Vi ber om alkoholbegrensende bestemmelse i Universitets- og høyskoleloven. Fadderuker og introduksjon til lærestedet og studiemiljøet nevnes spesielt.

AdobeStock_122040551_1000x397.jpg

ALKOHOLPOLTIKK I ALL POLITIKK

FMR takker for muligheten til å bidra med noen innspill til ny alkoholstrategi. I tillegg til dette dokumentet viser vi til vårt eget prinsipprogram, samt diverse temanumre av FMRs tidsskrift «Mot Rusgift», som tar for seg ulike sider ved norsk alkoholkultur.

Dette og mer finnes på våre nettsider www.fmr.no.

AdobeStock_52203090_250x300.jpgEt folkehelseperspektiv

FMR vil peke på at det er en nær sammenheng mellom omfanget av den generelle alkoholbruken, uttrykt som totalforbruket, og skadevirkningene. Øker forbruket, øker også skadene. Disse skadene rammer ikke bare storforbrukere, men også s.k. ”moderate” brukere eller leilighetsbrukere.

For eksempel viser undersøkelser at langt over halvparten av akutte alkoholskader rammer andre enn stordrikkerne.

WHO har beregnet at i land med høy gjennomsnittsinntekt blir alkohol rangert som den nest viktigste risikofaktoren når det gjelder tap av friske leveår. Dette tapet skyldes delvis at et høyt alkoholforbruk skaper mange stordrikkere. Men det skyldes også at et utbredt og høyt alkoholforbruk skaper mange ulykker og voldsskader hos mennesker som vanligvis ikke drikker så mye.

En reduksjon av alkoholskadene betinger derfor at vi greier å redusere det samlede alkoholforbruket. Skal vi få til det, betinger dette at hver enkelt alkoholbruker reduserer eller kutter ut sitt alkoholkonsum. De viktigste bidragene fra statens side til å få til en slik reduksjon vil være forebyggende tiltak som en aktiv avgiftspolitikk og tilgjengelighetsbegrensninger, kombinert med folkeopplysning og tilrettelegging av alternativer til alkoholbruk i kulturen.

I tillegg må vi lykkes i å hindre at narkotiske stoffer får et tilsvarende fotfeste i kulturen som alkohol har. Et folkehelseperspektiv på rusmiddelproblemet betinger at vi ser på forebygging som det viktigste bidraget til å redusere problemene, og at kollektive hensyn må gå foran individers ønske om størst mulig valgfrihet og tilgjengelighet.

Norsk alkoholpolitikk bør derfor ta utgangspunkt i et folkehelseperspektiv. Målet må være at flest mulig situasjoner er alkoholfrie, som arbeidsliv, trafikk, båtliv, idrett, ungdomstiltak, graviditet, og at også utelivet legger til rette for bruk av alkoholfrie drikkealternativer. Dvs. at forebygging er bedre enn behandling. Den norske innsatsen pr. i dag gjenspeiler ikke dette. Behandlingsbudsjettene vokser, mens innsatsen på forebyggingssiden er mer tilfeldig, og minner lite om en satsning. Selv om vi behandler og følger opp, vil vi likevel ikke komme i mål, dersom det stadig rekrutteres en strøm av nye avhengighetspasienter, samtidig med at svært mange av dem vi behandler for alkoholavhengighet likevel vil slite med tilbakefall og stadige behov for fornyet behandling.

Målet må være at flest mulig situasjoner er alkoholfrie, og at også utelivet legger til rette for bruk av alkoholfrie drikkealternativer.

Det vil også alltid oppstå alkoholrelaterte ulykker, voldsepisoder, trakassering og overgrep knyttet til akutt alkoholberuselse, så lenge det er samfunnsmessig oppslutning om å ha alkohol tilgjengelig og i utbredt bruk og alkoholkulturen er så gjennomtrengende og rusorientert som den er i dag.

Vi må forebygge. Og vi må velge et folkehelseperspektiv, og se på både tilgjengelighet og bruksmønster. Vi vil aldri finne fram til noen endelig løsning på alkoholproblemet, men vi kan begrense og redusere det, til fordel for både enkeltmennesker, familier og samfunn. I den sammenhengen hilser vi velkommen regjeringens invitasjon til å bidra til en nasjonal alkoholstrategi, og vi håper at den vil bli et steg framover når det gjelder forebygging.

Forebyggingsparadokset

Avveiningen man må gjøre mellom å prioritere målrettede tiltak rettet mot risikogrupper og brede forebyggende tiltak rettet mot befolkningen, innebærer et mulig paradoks. Paradokset består i at tiltak rettet mot grupper med lav risiko, kan være mer effektive samlet sett, sammenliknet med tiltak rettet mot grupper med høy risiko.

Forklaringen på dette er at en liten effekt av tiltak rettet mot mange, samlet sett innebære en større endring enn effektive tiltak rettet mot få individer. For å understreke viktigheten av bred forebygging gjengir vi her tall fra en undersøkelse som så på hvilke alkoholkonsumentgrupper som ble rammet av alkoholrelaterte skader på arbeidsplassen.

Alkoholforbrukets fordeling i befolkningen

I den voksne befolkningen (dvs > 15 år) i Norge drikker de aller fleste alkohol, om enn i svært varierende grad. Vi antar at den tiendedelen av befolkningen som drikker mest, drikker omtrent halvparten av all alkoholen som drikkes her i landet.

Bare et lite mindretall (13%) rapporterer at de ikke har drukket alkohol i løpet av det siste året, og enda færre (5%) rapporterer at de aldri har drukket alkohol. Andelen avholdende har sunket betydelig i løpet av de siste 50 årene, fra 32% i 1956 til 11% i 2004. I denne perioden har det også vært en
betydelig utjevning i forekomsten av alkoholavhold mellom kvinner og menn; mens andelen avholdende var vesentlig høyere blant kvinner (37%) enn blant menn (25%) på midten av 1950-tallet, var andelen avholdende omtrent like høy blant kvinner (15%) som blant menn (11%) på midten av 2000-tallet (Horverak & Bye, 2007; Rossow, 2007).

Dersom gjennomsnittskonsumet av alkohol minsker med 50%, vil antallet høykonsumenter minske til en fjerdedel!

Hvor mange enkeltindivider ville ikke da fått et bedre liv? Hvor mye kommunale ressurser ville vært spart?

Disse høykonsumentene må sies å stå for mye av det skadelige alkoholforbruket, og antallet bør om mulig tjene som en indikator på at skadelig forbruk og antallsutviklingen bør følges fra år til år. Men også sykehusinnleggelser med alkoholforårsakede sykdommer og skader bør overvåkes og statistikkføres, og landsomfattende statistikk bør gjøres tilgjengelig fra legevakter over alkoholforårsakede henvendelser og innbringelser.

Politistatistikk bør gjøres tilgjengelig over voldsepisoder i utelivet og hjemmet, hvor alkohol er en hoved- eller bidragende årsak, og tilsvarende statistikk bør også utvikles for barnevernet.

Risiko og forekomst av ulike skadevirkninger av alkohol

Tabellen viser hvor mange prosent av konsumentene i de ulike konsumentgruppene som har opplevd de nevnte konsekvensene en eller flere ganger i løpet av siste år.

Skjermbilde_2021-01-19_kl._01.13.20.png

* For skrumplever angis relativ risiko gitt at lavkonsumentene har risiko 1. Gjelder alkoholisk leverchirrose.

Historisk og kulturell oppsummering

Alkoholen som rusmiddel står sterkt, så sterkt i Norge at det er de som ikke bruker det som avkreves en forklaring. Det er vanskelig å se for seg hvordan man skal kunne ha det virkelig festlig, eller hvordan vi skal komme nærmere hverandre uten alkohol i norsk kultur.

Det er også et integreringsproblem. Men det er viktig å huske på at det er et spesielt historisk og kulturelt fenomen. Det er ingen naturlov. Det har ikke alltid vært sånn, og det forandrer seg stadig. Flertallet av verdens befolkning drikker ikke alkohol i det hele tatt, og nedover i Europa er det mye mer sosialt akseptabelt å avstå fra alkohol enn i Norge.

Alkoholkulturen i Norge var og er et stort problem for arbeiderklassen og for kvinner spesielt. Da avholdsorganisasjonene blomstret opp på slutten av 1800- tallet var det som en helt nødvendig reaksjon på en alkoholisering av kulturen, som rammet hele familier og de aller svakeste.

Det var kampen mot alkoholen som førte kvinnene til kamp for stemmerett og inn i norske kommunestyrer. Siden den gangen har alkoholforbruket gått ned, og økt igjen tilbake til høyere enn noen gang etter krigen på 2000-tallet.

Det er viktig å se at det er politiske beslutninger som ligger til grunn for alkoholforbruket hele tiden. De fleste samfunnsendringer handler om gradvise endringer i holdninger, og det er det ikke lett for politikere å bare beslutte.

Det gjelder også alkohol. Men alkohol er også et rent fysisk industriprodukt som rent faktisk kan reguleres gjennom politiske beslutninger. Det er en fordel, og en mulighet. Men en bør også være klar over at politiske beslutninger kan være vanskelige å ta når de også må gå på tvers av f.eks. økonomiske fortjenesteinteresser.

Eksempler fra en rekke land viser at restriksjoner på alkoholtilgangen fører til dramatiske forbedringer i folkehelsen og økning i forventet levealder. Og restriksjonene fører i sin tur til endringer i alkoholkulturen og har en selvforsterkende effekt, slik vi også har sett i Norge med tobakksrestriksjoner.

Det er ikke bevist at holdningsutfordrende tiltak har tilsvarende konsekvenser andre veien. Holdningsutfordrende arbeid som støtter opp om effektive restriksjoner, kombinert med restriksjoner i seg selv har derimot beviselig effekt. Det burde vi derfor satse på.

Verdens helseorganisasjon hadde på 80- og 90- tallet et mål om å senke totalforbruket med 25% innen år 2000 (fra 1980). Et mål Norge tilsluttet seg. Men det var ikke politisk vilje til å gjennomføre de tiltakene som skulle til.

Det er vanskelig å se for seg hvordan man skal kunne ha det virkelig festlig, eller hvordan vi skal komme nærmere hverandre uten alkohol i norsk kultur.

Happy friends having fun drinking wine at winery vineyard - FrieNå er vi inne i en ny periode hvor Norge har tilsluttet seg et mål fra WHO om en senkning av «det skadelige alkoholforbruket» med mer beskjedne 10% innen 2025 (fra nivået i 2010).

Mye av dette målnivået er allerede nådd, i alle fall når det gjelder det registrerte alkoholforbruket, og dette skyldes i stor grad den uforklarte nedgangen i ungdomsforbruk. Det kunne derfor være gunstig å stratifisere målsettingen, slik at en også kunne få en 10 prosent nedgang i voksnes alkoholforbruk, og i eldres alkoholforbruk, kanskje også i alkoholforbruket under russetiden, under studiestart på lærestedene osv.

Da står det på den politiske gjennomføringsevnen. Vi har dessverre mange eksempler fra det siste tiåret på en glidning av alkoholpolitikken i en mer liberal retning, på tross av at «hovedlinjene i alkoholpolitikken ligger fast»; utvidede åpningstider på skjenkestedene og tilgjengelighet på polet, utvidede taxfreekvoter, gårdssalg og stadig lavere realpriser på alkohol for å nevne noe. Og det er stadig nye initiativ.

Skal den politiske målsettingen om nedgang nås, må politikere ansvarliggjøres for dette målet. Vi, det sivile samfunn, må vite hvordan det måles, og følge målene fra år til år.

ALKOHOLNORMEN

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at nordmenn har sterke holdninger til når, hvor, hvordan og med hvem man skal drikke alkohol, og hvor mye ikke minst. Denne normen er ikke naturgitt og har endret seg i takt med andre samfunnsendringer. Når vi ikke skal fokusere på tilgang til alkohol er det her, på etterspørselssiden at vi må jobbe med å påvirke.

Et nærliggende innblikk i alkoholens betydning får vi når vi ser at det under Korona-epidemien var kun samfunnskritiske enheter som dagligvarer, apotek og polet som ble holdt åpent, mens f.eks. bibliotekene ble holdt stengt.

Polet! Hvorfor? Alkohol er først og fremst et velegnet desinfeksjonsmiddel, men det er ikke den typen alkohol polet selger.

På tross av at budskapet var at vi nå skulle holde sosial distanse og unngå andre enn kjernehusholdet, på tross av at vi vet at alkoholpåvirkede mennesker har vanskeligere for å opprettholde smittevernregler og at alkoholbruk svekker immunsystemet og helsen om man skulle være så uheldig å bli smittet.

Spesielt er alkoholbruk blant eldre risikabelt, og spesielt i en situasjon der eldre er en risikogruppe. På tross av dette og en lang liste andre betenkeligheter valgte man å opprettholde polsalget. Noe annet ville antakelig medført for stor sosial motstand mot tiltakene generelt. Det illustrerer hvor stor betydning alkoholen har i det norske folket.

Kan vi likevel klare oss uten alkohol i noen flere situasjoner? Kan vi lære å ha det festlig uten alkohol? Kan vi lytte til en konsert uten en øl? Ha en fin samtale? Gå på kino eller teater? Til frisøren? Invitere venninner på selskap uten å tilby alkohol? Det synes mer og mer utfordrende. Og i andre europeiske land har de gitt opp. Men de drikker også mye mer enn oss.

Alkohol som integreringsverktøy

Alkoholen i Norge spiller en sentral rolle som sosialt glidemiddel. Det gjelder både i overgangen fra ung til voksen, hvor tilgang til alkohol symboliserer overgang til de voksnes rekker på mange forskjellige vis. For noen er det dermed til og med naturlig å inkludere under konfirmasjonen, selv om alkohol ikke er lovlig for konfirmanter.

Det gjelder også når det skal markeres overgang fra jobb til privat sosialisering, for eksempel en type «fredagspils», eller «vinlotteri» eller det gjelder når man skal få en god personlig kjemi; kanskje flørte, med utsikter til sex. Og skal du som innvandrer treffe norske som vil prate med deg, er det et godt tips å oppsøke et skjenkested. Mange innvandrere oppgir da sin egen alkoholfrie kultur. Det er knapt alkoholfrie sosiale arenaer etter kl 18. Hva kan vi gjøre med det?

In 1997 Iceland scored highest in adolescent substance use in Europe.

In 2018 Iceland scored lowest in adolescent substance use in Europe.

The-Icelandic-model-2.jpg

AdobeStock_131151119_1200x946.jpg

Det er sterke sammenhenger mellom alt fra slag, hjerte- og kar- sykdommer og kreft til alkohol, og alkohol assosieres med skader, vold og en hel rekke mentale helsesykdommer, herunder depresjon og angst.

Ikke-smittsomme sykdommer

Norge samarbeider internasjonalt både med WHO og gjennom FNs bærekraftmål for å bekjempe ikke-smittsomme sykdommer. Der bør kamp mot alkoholkulturen prioriteres sterkere. Det er sterke sammenhenger mellom alt fra slag, hjerte- og karsykdommer og kreft til alkohol, og alkohol assosieres med skader, vold og en hel rekke mentale helsesykdommer, herunder depresjon og angst.

Det er ikke ofte man kan kutte ned på sykdomsforekomster så direkte gjennom politiske vedtak, men å kutte ned på tilgangen til alkohol eller på andre måter bidra til nedgang i alkoholforbruk gir direkte og målbare effekter på disse sykdommene.

Gode forebyggingseksempler

Island har over de siste årene gjort et imponerende og effektivt forebyggingsarbeid som har gitt effekt på flere områder, herunder alkoholforbruket. Det er snakk om en helhetlig kunnskapsbasert tilnærming som har hatt stor invirkning på ungdommen forbruk av så vel alkohol, som narkotika og tobakk. På slutten av 1990 tallet var 15–16 åringene på Island blant de som ruset seg mest i Europa.

I dag topper Island den europeiske statistikken over tenåringene som ruser seg minst. Andelen 15- og 16-åringer som hadde drukket seg beruset siste måned, gikk ned fra 42 prosent i 1998 til 7 prosent i 2018. Andelen som noensinne har brukt cannabis gikk ned fra 17 prosent til 6 prosent, og for de som røyker sigaretter daglig falt bruken fra 23 prosent til bare 2 prosent.

Hvilke grep har islendingene gjort for å få til denne positive endringen av tenåringenes rusvaner?

Uten at vi kan gå inn på alle sider og tiltak ved Islands-modellen her, kan vi nevne at tilrettelegging av deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter for ungdom var og er viktig. Innføring av «innetider» for unge, var viktig for bl.a. å forhindre gjengaktiviteter ute etter mørkets frambrudd.

Fritidskortet – økonomisk støtte til deltakelse i fritidsaktiviteter, dvs. opp til 4000 norske kroner til deltakelse i aktivitet i lag og foreninger.

Samarbeid skole/foreldre er lagt vekt på i en helt annen grad enn vanlig i Norge. Og det er opprettet en årlig forebyggingsdag, hvor man får fram tenåringenes egen stemme i forhold til forebygging.

Samlet viser satsingen at et samfunn kan gjøre mye for å forebygge rusmiddelskader blant ungdom, en satsing som også vil ha langsiktig effekt på senere alkoholbruk og alkoholkultur.

KULTURELL INTERVENSJON

Betydningen av en alkoholfri befolkningssektor

WHO påpeker en rekke måleindikatorer som bør inngå i en norsk alkoholstrategi:

  • Totalt (registrert og uregistrert) alkoholkonsum per capita per år, målt i liter ren alkohol.
  • Aldersstandardisert forekomst av «binge drinking» (drikke til man blir beruset) blant ungdom og voksne.
  • Alkoholrelatert sykelighet og dødelighet blant ungdom og voksne.
  • Størrelsen på den alkoholfrie befolkningssektoren.

En viktig indikator på totalforbruk av alkohol i verden er altså også størrelsen på den alkoholfrie befolkningssektoren. I Norge har vi til nå ikke tatt dette poenget spesielt alvorlig. Det brukes ikke som mål/indikator på hvordan vi påvirker alkoholkulturen. Men det kunne inkluderes som en av flere indikatorer.

Det er folk som ikke drikker som helt og holdent praktiserer en alkoholfri livsstil, og som viser vei i kulturen for hvordan dette kan gjøres når alkoholen skal holdes borte fra ulike soner, enten det dreier seg om idrettsarrangement, trafikk- og båtliv, sorg, parker og offentlige plasser og lignende.

De 10% som drikker mest og konsumerer omtrent halvparten av all alkoholen, de må gjerne slutte å drikke helt for å klare å holde seg alkoholfrie.

Hvilket mottaksapparat har de i kulturen vår? Hvor er de alkoholfrie møteplassene som har vært politiske mål i mange år, men i praksis forsvunnet mer og mer? Det sivile samfunn må legge til rette for at folk som ikke kan, ikke tør, ikke vil eller ikke må drikke alkohol kan finne seg til rette i alkoholfrie omgivelser.​

Hvilket mottaksapparat har de i kulturen vår? Hvor er de alkoholfrie møteplassene som har vært politiske mål i mange år, men i praksis forsvunnet mer og mer?

Her finnes det organisasjoner, både organisasjoner for tidligere alkoholbrukere og avholdsorganisasjoner. Men mange av disse sliter i motvind, og her ville bedre støtteordninger fra myndighetene kunne bidra til bedre konkurranseevne, sammenlignet med kommersielle fritidstilbud.

  • Det må kjøres kampanjer på det å ikke drikke alkohol ved ulike anledninger, ikke bare kampanjer om «riktig bruk» av alkohol og narkotika, slik det nå er populært å fokusere på.
  • Kommunenes folkehelsekoordinatorer og frisklivssentraler må tilby alkoholavvenningskurs like selvfølgelig som de tilbyr tobakksavvenningskurs. Hvis ikke, hva er den saklige grunnen til forskjellsbehandling av disse to industriproduktene? Mangler det kompetanse? Skaff det!
  • Forbundet Mot Rusgift har i flere år drevet kurstilbudet «Alkohol – kutt ned – kutt ut?», hvor personer som er bekymret for sitt eget alkoholforbruk gjennom gruppediskusjoner kan forbedre sin egen evne til å drikke mindre, eller kutte ut alkoholen helt og motstå drikkepress. Et samarbeid mellom kommunale myndigheter og frivillige organisasjoner, kunne være et bidrag til at også folk som ønsker reduksjon eller kutt i alkoholforbruket kan få til dette, før det utvikler seg til reelle alkoholproblemer.

Hva er avholdsorganisasjonenes plass?

Avholdsorganisasjonene består pr. definisjon av ikke-brukere av alkohol. De kan sies å representere den delen av befolkningen som av ulike grunner ikke drikker alkohol. Dette er ikke «brukerorganisasjoner» i tradisjonell forstand. De har hverken brukerinteresser eller økonomiske interesser i alkoholomsetning.

Men nettopp fordi de har erfaring i å leve avholdende i en alkoholpreget kultur, burde deres synspunkter og opplevelser tas med i offentlige utvalg, høringer og debatt i mye større grad enn hva som er tilfelle i dag.

De burde også i større grad få støtte og oppmuntring fra det offentlige, nettopp fordi de representerer den alkoholfrie befolkningsandelen, den delen av befolkningen som også WHO ønsker skal vokse. Nettopp fordi alkoholkulturen er så massiv, må avholdsorganisasjonene få større anerkjennelse og støtte fra det offentlige, slik at de kan bli mer attraktive for dem som egentlig burde høre hjemme der. Samfunnet har fokus på punktavhold, som innslag og målsetting i det forebyggende arbeidet.

Og det er vel og bra at noen lar være å drikke når de fører båt eller er sammen med barn. Men en alkoholfri livsstil kan dyrkes best innenfor det alkoholfrie fellesskapet som avholdsorganisasjonene representerer, både for dem som ikke kan, ikke tør, ikke vil eller ikke må drikke alkohol.

Betydningen av avholdsorganisasjoner

Frivillige organisasjoner har en viktig rolle å spille i forebyggende arbeid, både ved å engasjere og ved å aktivisere. Vi vil videreføre ordningene med tilskudd til rusmiddelkritiske organisasjoner, både nasjonalt og på kommuneplan. Disse overføringene bør være så store og forutsigbare at de tillater en organisasjon å drive en virksomhet som kan konkurrere om oppmerksomheten med kommersielle tiltak.

Historisk har avholdsbevegelsen hatt stor innflytelse i samfunnet. Siden 1965 har også motstandsorganisasjonene mot narkotika hatt betydning. Har en særegen kamp mot rusmidler sin berettigelse idag? Svaret er ja, og det kan delvis begrunnes med at rusmidlene øver påvirkning på så mange samfunnsområder at en ikke kan overskue problemet, være seg fra et helsepolitisk, sosialpolitisk, kulturpolitisk, miljøpolitisk, kvinnepolitisk, oppvekstpolitisk, økonomisk eller allmennpolitisk ståsted alene.

Dersom det skal lykkes å få en helhetsforståelse for rusmidlenes individuelle og samfunnsmessige betydning, må det bygges opp omfattende kunnskaper og spesialkompetanse på rusmiddelspørsmål. Slike kunnskaper kan først og fremst bygges opp innenfor organisasjoner og organer som har ruksmiddelspørsmålet som spesialoppgave.

Den andre delen av begrunnelsen for en særegen kamp mor rusmidler henger sammen med det sterke sammenfallet det er mellom rusmiddelproblem og sosial- og helsepolitiske utfordringer og den sterke innflytelsen rusmidlene, og spesielt alkoholen har på folkehelsen og kriminalpolitikken.

Avhold som moralisme?

Som ikke-bruker av alkohol anklages man dessverre for ofte for å være moralist. At det ikke er snakk om rasjonelle saklige grunner til å la være å drikke alkohol, men at det handler om at man enten mener Gud vil ha det slik, eller gleder seg over at man kan se ned på de som velger å drikke, eller rett og slett ønsker å ta vare på sin egen helse.

Den samme holdningen gjelder visst ikke for narkotikabruk, det er noe «alle» skjønner at det er gode grunner for ikke å bruke. Det siste poenget har legaliseringsbevegelsen snappet opp og synliggjør dobbeltmoralen i samfunnet ved å være fullstendig mot narkotika, og nærmest fordomsfri mot alkohol. Hvor er det moralismen ligger?

Hos de som har en konsekvent holdning til rusmidler eller de som velger seg ut noen rusmidler som er akseptable og andre som ikke er det? Fakta tilsier at alkohol er på høyde og vel så det med de aller fleste narkotiske stoffer i skadepotensial både for den enkelte og ikke minst for samfunnet. Ville det vært formynderi og moralisme å ta tak i et annet industriskapt produkt som direkte tok livet av mer enn 360 mennesker i året også?

Men drikker du for mye og får et alkoholproblem er det kun din egen feil. Da burde du skamme deg over at du ikke har kontroll, og vite at du har mislyktes.

Bør vi slutte å «moralisere», med andre ord påpeke, sukkerbruken i kostholdet også? Fettbruken? Det anses ikke lenger «moralistisk» å påpeke at tobakken er det eneste industriproduktet som tar flere liv enn alkohol.

Det er rasjonelt å avstå fra alkohol. Rasjonelt, men det er ikke akseptabelt i kulturen. Moralismen ligger vel heller i at det avkreves en forklaring om man ikke bruker alkohol. Det er sett ned på. Dette er en av de større kildene til kognitiv dissonans i den norske oppveksten.

Voksne sier at alkohol ikke er bra, at man må oppføre seg bra, men forventer like fullt at alkohol skal prøves ut. Selv er ikke mange voksne i stand til å gjennomføre et sosialt arrangement, der hensikten er å «ha det hyggelig», uten å bruke nettopp alkohol. En ungdom som ikke har begynt å drikke før lovlighetsalderen på 18, er det grunn til å bekymre seg for og kjøpe inn alkohol til, så det i alle fall ikke er tilgangen det er noe i veien med. Dette er kulturen.

Du skal ha alkohol rundt deg gjennom hele oppveksten, i enhver hyggelig sosial setting og stor merkedag, og ved generelt alle sammenkomster som ikke er jobbmøter, med mindre du er i et «fritt yrke». Tanken på å skulle gå på et idrettsarrangement uten tilgang til alkohol blir for noen det som gjør at de velger å la være. Da er det godt å vite at det knapt finnes et kulturarrangement som ikke er finansiert eller delfinansiert av alkoholindustrien.

Men drikker du «for mye» og får et alkoholproblem er det kun din egen feil. Da burde du skamme deg over at du ikke har kontroll, og vite at du har mislyktes. Om du fristes av stadige alkoholsituasjoner er det deg det er noe galt med, og ikke samfunnet. Det må vel kalles dobbeltmoral på høyt nivå?

Det vi trenger er alkoholfrie arrangement for voksne. Det er forbudt for ungdom å drikke alkohol allerede, men når det å håndtere alkohol anses som en så viktig del av det å integreres i voksenlivet i Norge er det voksenarrangementene samfunnet bør fokusere på.

Er det greit å ikke drikke alkohol?

Couple of young travelers with backpacks smiling and talking whi

Avhold er naturlig. Alkohol ingen nødvendighet. Flertallet av verdens befolkning drikker ikke alkohol. I de aller fleste europeiske land er det et mye større antall som ikke drikker alkohol enn i Norge. Flertallet i Norge er også promillefri storparten av sin våkne tilværelse, i flertallet av situasjoner.

Fravær av alkohol er en naturtilstand. Det at mennesker har et naturlig behov for rus og løftede sinnstilstander er ikke ensbetydende med at folk alltid har dekt dette behovet med alkohol eller andre rusmidler. Mange russituasjoner er frie fra bruk av alkohol eller andre rusmidler.

Dersom folk må drikke alkohol i sosiale situasjoner, viser det at det allerede er oppstått en situasjonsavhengighet av alkohol. Den som ikke drikker må også møte de samme situasjonene og lære seg å takle dem uten alkohol. Alkohol er potensielt skadelig og farlig for alle. De fleste alkoholbrukere har noen gang vært fulle. Så lenge alkoholbruken aksepteres, vil en del av brukerne uunngåelig havne i fyllesituasjoner, sporadisk eller regelmessig.

Alkoholbruk opprettholder tradisjonen. Den vellykkede måteholdsbrukeren er god reklame for den skadelige varen alkohol. Tradisjonene og kulturen rundt alkohol opprettholdes av alle som bruker alkohol.

Foreldre som bruker alkohol påvirker sine barn til det samme, og svekker deres motstandskraft mot et stoff som i utgangspunktet er en av de største negative folkehelsefaktorene i landet. Den som drikker alkohol, påvirker andre til å gjøre det samme. Den som ikke drikker, påvirker andre til å la være.

Det er måteholdslinja og den aktive spredningen av den som får folk til å tro at det er mulig med rusmiddelbruk uten at det oppstår russkader. På individuelt plan kan man kanskje med såkalt måteholden/leilighetsvis bruk tilsynelatende unngå skader. Og fra et individuelt synspunkt er et måteholdent forbruk helsemessig bedre enn et storforbruk. Men ingen kjenner sin egen sårbarhet.

Og så lenge rusmidler finnes i samfunnet, vil det også finnes sårbare individer som pådrar seg problemer på grunn av det. Dersom vi virkelig vil velge side i dette spørsmålet står valget altså mellom avhold eller måtehold. Dette er argumenter som er vanskelige å svelge i en kultur med vår sterke alkoholnorm, men mange har denne forståelsen når det gjelder bruk av narkotiske stoffer.

Da er det ikke snakk om måtehold, men totalavhold. Det er fordi bruk ville være et lovbrudd, men det er ikke bare derfor. Folk forstår at det å begynne et forhold til et narkotisk stoff kan lede til problemer, både for den som bruker og omgivelsene rundt. Alkoholnormen har gjort oss blinde for at dette også gjelder alkohol.

Det er ikke uvanlig å boikotte produkter som skaper miljøproblemer eller bryter menneskerettigheter. Alkohol er et slikt produkt. Men de sosiale kostnadene ved å gjøre som et flertall av verdens befolkning er i Norge såpass store at de fleste lar være. Det er det et politisk ansvar å gjøre noe med. Det må bli lettere å velge en edru livsstil!

Fravær av alkohol er en naturtilstand. Det at mennesker har et naturlig behov for rus og løftede sinnstilstander er ikke ensbetydende med at folk alltid har dekt dette behovet med alkohol eller andre rusmidler. Mange russituasjoner er frie fra bruk av alkohol eller andre rusmidler.

Et politisk standpunkt

Spørsmålet om avholdsstandpunktet er derfor i hovedsak et spørsmål om politisk og samfunnsmessig standpunkt og ikke bare et personlig spørsmål. Det er ikke et privat spørsmål om en skal holde på med å styrke ruskulturen eller om en skal motarbeide eller svekke den. Ved konsekvent å nekte bruk av alkohol eller andre rusmidler oppnår vi å bryte det drikkepresset vi til daglig blir utsatt for. Vi oppnår at det blir debatt om spørsmålet der vi ferdes og at flere tar til å tenke over saken. Ved å bygge ut og kjempe for rusfrie miljø, og selv gå foran med gode eksempler, kan vi være med på å overbevise andre om at en rusfri livsstil er mulig og ønskelig, og dermed også gi dem lyst og mot til å prøve selv.

Avhold er en metode for å vise solidaritet med alle russkadde, og med alle dem som kommer til å bli det som følge av den sterke alkoholtradisjonen og den utbredte alkoholspredningen i samfunnet.

Avhold er en metode for å vise solidaritet med alle russkadde, og med alle dem som kommer til å bli det som følge av den sterke alkoholtradisjonen og den utbredte alkoholspredningen i samfunnet. Men framfor alt er det en metode til å vise solidaritet med den eller de i alkoholbrukerens omgivelser, pårørende, kolleger, studiekamerater, venner, som blir utsatt for negative effekter av hans eller hennes alkoholbruk.

Frihet er å gjøre det man vil så lenge det ikke skader andre. Alkoholproblemet skader mange, og innskrenker andres frihet. Den som er avhengig av alkohol, eller som blir utsatt for drikkepress, har heller ikke full frihet. Totalavhold er derfor et frigjøringsprosjekt både individuelt og samfunnsmessig.

Det ville gi et samfunn med større «universell tilgjengelighet», også for sårbare grupper; enten det er tidligere rammede av alkoholskader, folk fra de fleste kulturer i verden der alkohol ikke er like dominerende, eller det er folk som av andre grunner velger å avstå fra alkohol. Må vi stå til ansvar ved å oppgi en grunn? Ville vi (samfunnet) akseptert det om det var tobakk vi skulle slutte med? Myndighetene må klarere velge side for alkoholfriheten som norm, slik man har med tobbakksfrihet, bevegelse og sunt kosthold. Hvorfor skal alkohol være unntaket? For folkehelsemyndighetene bør det være et poeng å snu den sosiale byrden fra ikkebrukerne og over til brukerne, slik man vellykket har gjort på tobakksfronten.

Punktavhold – av og til passer det ikke

Det er viktig å jobbe videre mot alkoholkulturen ved å bekrefte og styrke de sosiale områdene hvor det er stor enighet om at alkohol ikke passer, som i trafikken, på sjøen, i sorg, i høytider, eller i idretten. Paraplyorganisasjonen Av og Til gjør en god jobb her. Men det kan ikke overlates til disse alene. Staten bør kaste seg inn i samarbeid og få mer effekt ut av kampanjekronene ved å iverksette flere tiltak samtidig. Forskning viser at kampanjer har størst effekt når de støtter opp om de restriktive tiltakene vi allerede benytter oss av i Norge i dag.

ALKOHOLFRI KULTURUTVIKLING

Det vi vet virker

Vi er bedt om å bidra med innspill som kommer i tillegg til de regulatoriske virkemidlene som vi allerede bruker i norsk alkoholpolitikk. Det er disse virkemidlene vi har bevis for at virker mest effektivt, og som forklarer hvorfor vi i Norge drikker mindre alkohol enn de fleste andre land i Europa, på tross av en sterk, rusorientert alkoholkultur.

Oppgangen i totalforbruket, målt som forbruk av alkohol pr. innbygger 15 år og over, som på 2000-tallet overgår forbruket i alle år på 1900-tallet, kan også i stor grad forklares med gradvise defacto liberaliseringer av hvert enkelt av disse virkemidlene, selv om hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ha ligget fast i mange år.

Likevel er det en europeisk trend, ikke godt nok årsaksforklart av forskere, at de yngste drikker mindre. Det må vi som kultur fange opp, forsterke og bygge videre på. Samtidig ser vi en økende trend blant voksne, og spesielt blant eldre. Det er noe vi bør bekymre oss over og forsøke å motvirke.

Dessverre synes det som hvert enkelt av de regulatoriske virkemidlene er under press. Det er nok å nevne taxfree, direktesalg fra bryggerier og cider-produsenter, omgåelser av alkoholreklameforbudet osv.

Men dette er en gylden anledning til å også å fokusere på politiske tiltak som kan påvirke alkoholkulturen. Mengden som drikkes kan påvirkes ved en kombinasjon av regulatoriske og holdningsmessige virkemidler.

Måten det drikkes på er også en viktig faktor, og det er den helhetlige forebyggingspolitikken, med holdningsutfordrende arbeid som bygger opp om og forsterker de regulatoriske virkemidlene som vi vet virker.

Hvor vanlig er det å bruke alkohol i samfunnet? Hvor vanlig er det at folk drikker seg beruset? Når og hvor er det vanlig å bruke alkohol? Hvem bruker alkohol, hva drikkes og hvordan er det vanlig å oppføre seg når en har drukket?

Det er alt sammen en kultursak. Faktisk er det slik at de problemene som er knyttet til disse forholdene ved alkoholbruken, totalt sett utgjør et like stort problem som de som følger direkte av størrelsen på forbruket. Følgene av akutt alkoholrus er relativt store.

FMR setter pris på initiativet Stortinget har tatt til å få laget en nasjonal alkoholstrategi og tror det kan bli et viktig dokument forutsatt politisk vilje til gjennomføring.

Vi merker oss at mange slike strategier forutsetter at det ikke skal brukes penger. Nye forebyggende tiltak vil nødvendigvis koste penger, men akkurat når det kommer til alkoholstrategien tror vi faktisk det er mulig å oppnå en god del ved å benytte seg av inntektssiden i budsjettet både kommunalt og nasjonalt; det er mulig å dra inn mer penger i alkoholavgifter først og fremst lokalt.

Justert for kjøpekraft er det relativt sett mye billigere å kjøpe alkohol nå enn tidligere, da forbruket ikke overraskende var lavere. Ved å øke alkoholavgiftene noe og øremerke de økte inntektene til forebyggende tiltak ville man for eksempel kunne finansiere en større satsing på å øke den alkoholfrie befolkningsandelen som en motvekt til alkoholkulturen; styrke arbeidet for alkoholfrie soner, motvirke alkoholfinansiering av kulturlivet, øke det alkoholfrie tilbudet, alkoholavvenningskurs som del av folkehelsearbeidet med mer.

Vi bør spørre oss; ville vi tillatt at andre industriskapte produkter hadde tilsvarende skadelige konsekvenser for folkehelsa? Svaret er ja, når det gjelder tobakk, men der har vi satt ned foten.

Det er kanskje ikke like mange arbeidsplasser å skape ved alkoholfrie tiltak. Men på den andre siden skaper disse heller ikke like mye uhelse og ulykke som alkoholsektoren gjør. Vi bør spørre oss på hvilken måte alkoholen bidrar til produktiviteten i samfunnet.

Er tiden nå inne for å sette ned foten også på alkoholområdet? Det kan nok være mye potensial for økonomisk vekst og arbeidsplasser både direkte i alkoholrelaterte bransjer og kultursektoren som lever av alkoholprodukter. Men er det slik vi skaper det gode livet? Det er kanskje ikke like mange arbeidsplasser å skape ved alkoholfrie tiltak. Men på den andre siden skaper disse heller ikke like mye uhelse og ulykke som alkoholsektoren gjør. Vi bør spørre oss på hvilken måte alkoholen bidrar til produktiviteten i samfunnet.

Koronakrisen har vist oss at vi i stor grad har gjort oss avhengige av f.eks. utelivssektoren, reiselivet og turistsektoren, hvor alkoholinnslaget er stort. Den har også vist oss at når disse sektorene delvis stenges ned, får mange mennesker store problemer.

Men det er også slik at under ordinære forhold sliter også helse- og sosialsektoren, barnevernet og justisvesen og kriminalomsorg med virkningene av den ordinære alkoholomsetningen. Dette blir sjelden omtalt når man førtst og fremst gjør om alkoholpolitikk til næringspolitikk.

Tiltak:

Selv om dette grenser inn til et regulatorisk tiltak, tar vi det med at maksimal skjenketid for alkoholholdig drikk burde reduseres fra kl. 03.00 til kl. 02.00. Dette ville alene redusere utelivsvolden med ca. 15 prosent.

Taxfree-kvoten bør reverseres tilbake, slik at det ikke blir anledning til å ta med seg ekstra alkohol ved å droppe tobakk.

Taxfree-omsetningen bør overtas av Vinmonopolet. Koronakrisen har vist oss at småflyplasser likevel må finansieres over statsbudsjettet når taxfree-omsetningen stenges ned. Slik mener vi det også bør være. Overskuddet av taxfree-omsetningen bør gå inn i statskassen via Vinmonopolet, og flyplassinfrastrukturen bør ivaretas gjennom Nasjonal Transportplan, på linje med vei og jernbane.

Det bør settes inn tiltak som begrenser forbruksdrivende produktinformasjon om alkohol, slik som faste vin- og matspalter, merkeanmeldelser av øl, reklame- og produktplanting i TV-programmer og filmer osv.

Tollvesenet bør få økte ressurser, for å kunne forhindre smugling av alkohol til Norge. Sprittaxier og arbeidsplassbaserte bestillinger på smuglersprit må etterforskes og stoppes. Mobile skannere og flere tollteam langs grenseovergangene er en mulighet.

COLOURBOX20368074.jpg

 

At det eksisterer et mer enn likeverdig tilbud av alkoholfrie produkter som kan erstatte alkoholprodukter i enhver sammenheng er antakelig noen av de viktigste tiltakene myndighetene kan jobbe fram.

Betydningen av alkoholfrie produkter

Der alkoholindustrien kan markedsføre alkoholkultur ved å dytte alkoholproduktene foran seg og få «redaksjonell omtale» både her og der og danne smaks- og fanklubber og egne festivaler for hvert enkelt generelle alkoholprodukt i hver eneste by, er det ikke like enkelt å kjempe alkoholfrie produkters sak.

Men det at det eksisterer et mer enn likeverdig tilbud av alkoholfrie produkter som kan erstatte alkoholprodukter i enhver sammenheng er antakelig noen av de viktigste tiltakene myndighetene kan jobbe fram.

Generelt i kulturen begynner det å bli et stadig større utvalg av alkoholfrie drikker, men det gjenstår en del å få disse på menyen som noe annet enn en mindre andel av menyen i en middels restaurant eller kafe, med noen få valgalternativer.

Den nåværende forskriften til alkoholloven har ikke lyktes i å motivere skjenkestedene til å bidra med et spesielt stort eller attraktivt alkoholfritt utvalg.

Går man derimot i en velassortret butikk er det tilgang til et stort utvalg. Alkoholforskriften bør kunne presiseres og strammes inn for å ta opp i seg tydeligere krav til omfanget av det alkoholfrie tilbudet. Det kunne være krav til minimum en prosentandel av det totale tilbudet på menykartet.

Tiltak:

Vinmonopolet gis anledning til å markedsføre og formidle sine alkoholfrie produkter til utelivs- og serveringsbransjen og til dagligvarebransjen.

Et nasjonalt forebyggingsforum

FMR går inn for å etablere et nasjonalt forebyggingsforum, med blandet deltakelse fra frivillige rusmiddelpolitiske organisasjoner, forskningsfora, helseforetak, forebyggende politi og kommuner. Forumet skal være rådgivende for Helse- og omsorgsdepartementet, Justisdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og bidra til at alle lovforslag og tiltak også blir underlagt forebyggende hensyn.

Tiltak:

Det opprettes et nasjonalt forum for rusmiddelforebygging, der frivilligheten skal være representert.

Idrett uten alkohol

Bør vi forvente en strengere holdning til alkohol i idretten enn ellers i samfunnet? Rusmiddelbruk angriper kjernen i idrettens egenverdi. Under rusmiddelpåvirkning fjerner vi oss fra de ekte opplevelsene: gleden over en god prestasjon, skuffelsen over et nederlag, mestringen av en bevegelse, opplevelsen av det perfekte samspillet i et lag.

I idretten overskrider vi det nødvendige, rutinepregede og nyttige, og lever ut vårt menneskelige potensial på konkrete og direkte måter. Leken og idretten kan være en arena der vi opplever livet på sitt mest ekte og sterkeste. Påvirkningen og bakrusen legger et slør over sansene, den hindrer opplevelsen av å være skapende kropper i meningsfylt bevegelse. Det idretten søker å muliggjøre, vil alkoholen vanskeliggjøre. I et slikt perspektiv blir idrett og rusmiddelbruk diametrale motsetninger.

Hvorfor søker ølbryggeriene til fotballen?

For det første vet de at en del av supporterkulturen er å drikke sammen. Supporterklubber i fotball har egne puber. Å se fotball og drikke alkohol framstår som to sider av samme sak. Noen av verdens mest populære fotballag har alkoholreklame på draktene. Bryggeriene vil selge mer på kort sikt. Men viktigere: De vet at millioner og barn og unge verden over følger sine favorittlag med argusøyne og kjøper supporterutstyr og drakter. Under EM i fotball i Frankrike i 2016, sponset bryggerigiganten Carlsberg de islandske supporterne som hadde Carlsberglogoen på brystet. Den dagen den unge islendingen tar sin første øl, er sjansen stor for at det blir en Carlsberg.

Idretten bør være en alkoholfri sone, også på tribunene. Idretten skal være for alle, også de som har problematiske forhold til rusmidler. Spesielt i sammenheng med barn og unge kan idretten danne gode holdninger som varer livet ut.

AdobeStock_275640664[1]_1000x563.jpg

Å se fotball og drikke alkohol framstår som to sider av samme sak.

Alkoholen har de siste årene i økende grad vært på vei inn i idretten, først og fremst via tilskuerne og tribunekulturen. Alkoholindustrien øver press for å kunne sponse idrettsarrangementer også i Norge. Alkohol blir også sett som et trekkplaster for å kunne trekke flere tilskuere til f.eks. fotball- og ishockeykamper.

Stavanger Oilers har allerede salg av alkohol til publikum i pausene. I de fleste klubbene i eliteserien i fotball er det skjenking av alkohol på VIP-tribunene, med et stadig sterkere ønske om også å kunne skjenke til publikum på tribunene. Det lokale presset er så sterkt, at det bør innføres en nasjonal bestemmelse om ikke-salg og skjenking innen idretten generelt.

Tiltak:

Vi ber regjeringen innlede et samarbeid med idrettens organisasjoner med sikte på å fremme en idrett uten alkohol, både på tribunene og i det daglige barne- og ungdomsidrettsarbeidet, hvor både trenere, ledere og foreldre utgjør viktige målgrupper.

Russetiden

Har de ikke drukket alkohol før, så oppgir i alle fall mer enn 80% at de ikke ser for seg en russefeiring uten alkohol. Russetiden er en akseptert unntakstilstand og den dreier seg i stor grad om bruk av alkohol. Å ta tak i russetiden og vri den vekk fra fokuset på alkohol til å kunne lære å ha det moro uten alkohol ville være et viktig bidrag til å endre på norsk alkoholkultur.

FMR har tidligere kjørt et prosjekt for å forbedre russetiden, i samarbeid med de aller fleste involverte instanser i skolen og på myndighetshold, også i samarbeid med russens egne organer, og det man kom fram til som enklest kunne redusere alkoholbruken og den utagerende festingen, var å legge skriftlig eksamen til før 17. mai, og så la russetiden begynne etter at man har avlagt eksamen.

Tiltak:

FMR ber regjeringen ta initiativ til at skriftlig eksamen i videregående skole blir lagt til før 17. mai, med de tilpasninger som kreves når det gjelder undervisningstimer.

FMR ber regjeringen om å initiere brede forebyggingsprogrammer mot alkohol i videregående skole, med sikte på å begrense bruk av alkohol og andre rusmidler under russetiden. Det finnes gode eksempler på dette ved enkeltskoler, som f.eks. Ski v.g. skole m.fl.

Studiestart

Studiestarten innledes gjerne med flere ukers alkoholdrikking, slik det legges opp til fra studiestedene. Her videreføres russetidas alkoholsjokk, og det er eksotisk med folk som velger å la være å drikke.

Kanskje er dette en medvirkende årsak til at lang utdanningstid korrelerer med høyt alkoholforbruk? Forskning viser at en del av studentene aldri kommer seg ut av det alkoholforbruket som fadderukene er en introduksjon til.

FMR hadde tre år på rad et kafetelt på Blindern, hvor alkoholfrie aktiviteter og kulturtilbud erstattet eller var en supplement til en del av de alkoholpregede aktivitetene under fadderuken.

Dette ble det en slutt på fordi universitetet så det som en konkurranse til egne aktiviteter. Vi mener det må komme en ny bestemmelse i Universitets-og høyskoleloven, §4-3 Læringsmiljø, hvor fadderuker og introduksjon til lærestedet blir spesielt nevnt, og hvor behovet for alkoholfrie fadderaktiviteter og ønskelig samarbeid med alkoholkritiske organisasjoner blir understreket.

Tiltak:

Vi ber regjeringen om å ta inn bestemmelse i Universitets- og høyskoleloven hvor fadderuker og introduksjon til lærestedet og studiemiljøet blir spesielt nevnt.

Alkoholfrie møteplasser

Det er et stort potensial for en mer restriktiv praktisering av alkoholkonsum i enkelte offentlige sammenhenger. Det gjelder å holde på restriksjonene vi tradisjonelt har hatt når det gjelder alkohol på idrettsarenaer. At det ikke skal åpnes for alkoholkonsum i gater og parker, og sist men ikke minst; at kulturarrangement i større grad skal kunne avholdes uten alkoholservering.

Det var også en tid da det fantes spisesteder som ikke hadde skjenketillatelse, men på tross av politiske målsettinger om det motsatte har antall skjenkebevilgninger bare økt i kommune-Norge. Og det forbeholdes ikke lenger spisesteder, men gis til blomsterbutikker, frisører, gallerier, bibliotek og kinoer.

Alkoholpolitikken er nå også blitt et distriktspolitisk tiltak. Og det er sikkert fortsatt flere steder igjen som ikke sper på med alkoholinntekter som fint kunne gjort det. Vi trenger ikke dra lenger enn til Danmark for å se salg av alkohol på den lokale kiosken, bensinstasjonen eller sågar ungdomsklubben.

Hvordan skal vi holde kulturlivet levende uten alkoholsmøring? Hvordan skal vi holde organisasjonslivet levende, kunne ha det festlig blant kommunens ansatte eller avholde dåp, konfirmasjon eller bryllup uten alkoholservering? Det kan synes som vi må lene oss på kompetanse i andre nasjoner og kulturer der de klarer det. Vi kan også få det til.

Tiltak:

FMR ber regjeringen gjøre vedtak om at all representasjon i regjeringens og departementenes regi skal gjøres alkoholfri.

FMR ber om at det tas inn i Kommuneloven at representasjon i byråd, kommunestyrer og kommunale etater skal gjennomføres alkoholfritt.

Alkoholfinansiert kulturliv

Vi etterspør forskning på hvor stor andel av kulturlivets egengenererte inntekter som stammer fra alkoholsalg, og i hvilken grad eksisterende statlige finansieringsordninger i kulturlivet legger føringer som oppmuntrer til dette eller tvert om prøver å motvirke dette.

Hovedinntrykket vårt er at kulturlivet både i de store byene, men til og med i mindre kommuner ville hatt vanskelig for å overleve uten salg av alkohol. Er det en politisk struktur vi ser oss tjent med? Det er klart, det er i så fall mye som kunne finansieres på samme måte i Norge. Vi har allerede sett tilløp til at alkoholfinansiering brukes som et tiltak i distriktspolitikken, i idretten, i samferdselspolitikken – ved for eksempel å gjøre det avhengig av taxfreesalg å opprettholde ulønnsomme småflyplasser, i tillegg altså til i kulturpolitikken. Men er det slik vi vil ha det? Er dette en villet politikk, eller kan vi se på en mulighet til å ikke knytte disse politikkområdene opp mot alkoholsalg?

Tiltak:

Alkoholservering har også en sentral plass på de fleste konsert- arrangement og all slags andre festivaler. Er det slik vi vil ha det?
Må vi ha det slik?

FMR foreslår at det opprettes en romslig tilskuddsordning for alkoholfrie hoteller, restauranter, kafeer og forsamlingslokaler. Forutsetningen må være at konseptet tar sikte på å konkurrere med etablissementer med skjenkebevilling.

Vi foreslår at alkoholloven endres, slik at det ikke blir anledning til å gi skjenkebevilling til frisører, kiosker m.m.

Alkoholfestivaler og alkoholkultur

Norsk alkoholindustri har reklameforbud. Det vites ikke hvor mye midler de likevel lykkes med å bruke for markedsføringsformål, men det er et forskningsprosjekt verdt.

Vi ser i alle fall at det nå knapt finnes det alkoholprodukt som ikke har sin egen «festival», der produktene presenteres og konsumeres og det bygges opp egne fortellinger om hvilken betydningsfull plass produktene har i vår kultur.

Alkoholservering har også en sentral plass på de fleste konsertarrangement og all slags andre festivaler. Er det slik vi vil ha det? Må vi ha det slik? Hva om vi kunne bygge opp en tilsvarende kultur rundt alkoholfrie produkter som en motsats? «Kefirfestivalen», «Eplemosten», «Kamboucha meg rundt». Er det muligheter for å finansiere dette?

Hva kan staten gjøre for å fremme et større og mer attraktivt utvalg av alkoholfrie produkter på ethvert skjenkested?

Kan det lages retningslinjer til salgs- og skjenkesteder som setter større krav enn per i dag? Dagens alkoholfrie tilbud på skjenkesteder framstår som en vits når man ser på det mye videre tilbudet i en hvilken som helst dagligvarekiosk og det aloholfrie assortementetn Vinmonopolet tilbyr.

Kan Vinmonopolet få lov å rette sin markedsføring av alkoholfrie drikker mot skjenkesteder i Norge? Det ville kanskje bidra til en bedre balanse mellom alkohol og alkoholfrie produkter på skjenkestedene.

Alkoholservering har også en sentral plass på de fleste konsertarrangement og all slags andre festivaler. Er det slik vi vil ha det?
Må vi ha det slik?

Merking av alkoholprodukter

Alkohol er det eneste unntaket fra «næringsmidler» hvor man ikke har krav om innholdsdeklarasjon. FMR finner dette merkelig, og mener alkoholprodusenter må pålegges å deklarere både næringsinnhold, kaloriinnhold og eventuelle e-stoffer.

Alkohol er et giftstoff, og det ville være på sin plass også med helefaremerking av produktene, slik som for tobakk. Spesielt burde det være helseadvarsler knyttet til alkoholbruk under graviditet og før og under kjøring.

Tiltak:

Vi foreslår at det innføres innholdsdeklarasjon på alkoholprodukter i Norge.

Vi foreslår at det innføres helsefaremerking på alkoholprodukter i Norge.

Rusmiddelforebygging i skolen

Forskning har vist at norske skoleelever har utilstrekkelige kunnskaper om alkohol og narkotika. Det foreslås at rusmiddelkunnskap, tilpasset alderstrinnet, skal inn som et gjennomgående tema i fagplanene i grunnskole og videregående skole.

AdobeStock_82179136_250x167.jpg

Denne undervisningen må knyttes opp mot foreldrerettet arbeid. Midler til rusmiddelforebyggende tiltak i skolen legges inn som øremerket tilskudd til alle kommuner og fylkeskommuner.

Det må etableres et nasjonalt program for rusmiddelundervisning, som inkluderer utvikling av læremidler og kvalifisering og etterutdanning av lærere.

Det bør være en AN-lærer på hver skole. En del skoler har problemer med narkotikaomsetning på skolen, og også bruk av narkotika i skoletiden. Skoleledelsen, skolehelsetjenesten og politiet må samarbeide med elevene om å få slutt på dette

 

 

Tiltak:

Et rusmiddelforebyggende program utvikles og knyttes opp mot fagplanene i barnehagene, i grunn-og videregående skole.

Programmet finansieres gjennom øremerkede bidrag til kommuner og fylkeskommuner.

Et nasjonalt program må inkludere utvikling av læremidler og etterutdanning av lærere.

En stilling som AN-lærer må opprettes på hver grunn- og videregående skole.

Elever må ha tilgang til helsesykepleier og sosialrådgiver under hele skoletiden.

Koronakrisen har vist oss at småflyplasser likevel må finansieres over statsbudsjettet når taxfreeomsetningen stenges ned.