Jeg vil begynne med noe som ble reaktualisert  i forbindelse med koronapandemien, og det er begrepet, «alkoholkapitalen. Her fikk vi demonstrert hvor sterkt alkoholkapitalen står. Det var jo et begrep som ble mye brukt på begynnelsen av forrige århundre men det har gått mer eller mindre ute av bruk nå.

Men i forbindelse med smittevernet under korona, var det påfallende at store deler av restaurantbransjen, turistnæringen og hotellbransjen ble lammet fordi den ikke kunne servere alkohol.

FOTO: FINN STÅLE FELBERG

ESPEN SØBYE er en norsk filosof, forfatter, biograf og sakprosakritiker. Han jobber i Statistisk Sentralbyrå. I 2022 ble Søbye tildelt Gyldendalprisen for hele sitt forfatterskap. Det minner oss om hvor store deler av næringslivet som er blitt avhengig av alkoholen. Og det synes jeg aktualiserer det gamle begrepet om «alkoholkapitalen» som arbeiderbevegelsen i sin tid opererte med, særlig når avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen nærmet seg hverandre. Og så kan man spørre hva denne alkoholrike kapitalen egentlig er. Det er ikke bare de som produserer alkohol, men også de som distribuerer og skjenker den.

Dette er jo også blitt aktualisert med taxfreeordningen hvor billig alkohol blir brukt til å subsidiere flyplasser og flyreiser. Det er jo noe som er uholdbart, så der har jo også alkoholkapitalen fått en fot inn i døra for å kunne ekspandere og tjene sine interesser.

KAN ET HISTORISK TILBAKEBLIKK HJELPE?

Det er rart at denne sterke avhengigheten ikke har blitt tatt opp av flere. Og det er merkverdig at ikke mange restauranter har klart å omstille seg til å drive virksomheten uten at det skal være nødvendig å skjenke alkohol. Det er opplagt en sak som jeg synes både arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen kan gripe fatt i. Og muligens kan et historisk tilbakeblikk gi litt inspirasjon til det. Av de tre store folkelige motkulturelle bevegelsene, arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og målrørsla, så er det bare avholdsbevegelsen som skulle få så å si hele sitt maksimumsprogram, totalforbud realisert. Det varte bare en stakket stund, i 12 år fra seinsommeren 1914 og ut 1926.

Og det ble realisert i denne perioden i ulike varianter, og på måter ingen, hverken tilhengere eller motstandere hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Kampen mot sprit og brennevin har lang historie i Norge, men realiseringen av brennevinsforbudet var ikke resultat av en bevisst politisk handling fra avholdsbevegelsens side, men et eksempel på at historiens gang også er resultatet av uforutsette og  tilfeldige begivenheter. På samme måte så mener jeg at koronasituasjonen med nedstegning av restauranter og flyplasser viser at det går an å skape en situasjon hvor man kan få satt en stopper for at alkoholkapitalen skal få enda større makt. En kan tenke at den kan skyves litt tilbake.

EN INDUSTRIARBEIDERKLASSE

Og hva var det som skjedde i de tjuefem første årene i det 20. århundre? Jo det var industrialiseringen, altså at landet fikk en industri, at vi fikk en industriarbeiderklasse i Norge. Denne industriarbeiderklassen var jo rekruttert fra mange forskjellige hold, ikke bare fra Norge, men kom også fra Sverige, det er det viktig å huske på. 
Vi fikk en moderne industriarbeiderklasse av markert størrelse og som ganske tidlig ble en politisk kraft. Men det som er poenget med å trekke frem det, det er hvilke krav som stilles til en industriarbeider, og som ikke ble stilt til en arbeider tidligere, en skogsarbeider, en tømmerfløter eller en som arbeidet med Lofotfiske eller i primærnæringene eller i det vi kaller for førindustrielle håndverksbedrifter.

Jo altså, tømmerhuggeren han hadde jo bare øksa og den eide han som regel selv, tømmerfløteren han hadde bare en fløterhake og den eide han også selv, mens den moderne industriarbeideren han skulle jo styre og betjene store og kostbare maskiner. 

Det var ikke så farlig om tømmerhoggeren eller tømmerfløteren tok seg en dram. Men for den moderne industriarbeider som betjente store spinnemaskiner eller altså bryggerimaskiner, papirmaskiner, elektrokjemiske ovner som smelter metall, så var det selvfølgelig helt uholdbart at industriarbeideren skulle være påvirket av alkohol.

Det var helt nødvendig at arbeiderne ikke drakk i arbeidstiden, noe som hadde vært vanlig tidligere. Det er også viktig at jobben med å gjøre arbeidsdagen alkoholfri, den var det arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen, altså folkelige bevegelser, som gjorde.

INDUSTRIALISERING OG ALKOHOL

Det skjedde altså det som måtte skje for at industrialiseringen og moderniseringen av Norge skulle lykkes. Så det var med andre ord helt nødvendig at arbeiderne ikke drakk i arbeidstiden, noe som hadde vært vanlig tidligere. Og det er også viktig at denne jobben med å gjøre arbeidsdagen alkoholfri, den var det arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen, altså folkelige bevegelser, som gjorde.

Borgerskapet, embetsstanden bidro veldig lite til dette. Slik at det var i de første tjuefem årene av det  20. århundre at alkoholspørsmålet og avholdsbevegelsen virkelig stod i de politiske begivenhetenes sentrum. Det var masse regjeringer som måtte gå av, handelsavtaler med andre stater måtte reforhandles under de vanskeligste forhold, og det ble stemt over totalforbud i 2 folkeavstemninger i 1919 og i 1926.

Det ser forøvrig ut til å gjelde et totalmål når det gjelder folkeavstemninger i Norge. Det var 2 avstemninger om republikk eller kongedømme, 2 om totalforbud og 2 om medlemskap I EEC og den europeiske union. 

NYE NORMER FOR ALKOHOLBRUK 

Det er også viktig å huske på ved siden av at det var helt nødvendig å lage nye normer for når og hvordan det kunne drikkes i begynnelsen av det forrige århundre, og at bekjempelsen av alkohol også var en bekjempelse av nød.

Alkoholforbruk førte til og var delvis et resultat av nød. I de 12 årene fra 1914 til 1926 var alkoholspørsmålet et politisk stridsspørsmål som ingen kunne unnslippe. Og det var avholdsbevegelsens mest spektakulære periode med seire og nederlag.

Fra og med 1927 ble alkoholspørsmålet skjøvet nedover på den politiske dagsorden, og avholdsbevegelsen kom til å prege samfunnsdebatten i mindre grad enn før. Forbudstiden førte til at myndighetene måtte håndtere dilemmaer som i ettertid kan virke komiske, og som ga karikaturtegnere motiver og vittighetspressen vann på mølla.

For å kunne eksportere fisk til Frankrike, Spania og Portugal måtte altså staten importere konjakk og hetvin. Vi kunne hverken videreselge disse varene i Norge eller til andre land. Under spanskesyken, influensa epidemien som rammet Norge hardt i fjerde kvartal 1918 i oktober og november, døde det daglig nær 250 personer av influensaen.

Forbudstiden begynte med en provisorisk anordning den 4. august 1914, bare vel en uke etter utbruddet av 1. verdenskrig. Da ble det innført forbud mot framstilling av øl og brennevin av korn og poteter, samt forbud mot salg og skjenking av brennevin.

Da vedtok Stortinget 15 november 1918 at hver husstand skulle få utlevert en halvflaske brennevin. Dette skjedde angivelig av medisinske grunner, og styret i Den Norske Legeforening støttet legenes rett til å skrive ut resepter på sykebrennevin. 
Det førte naturlig nok til intens strid i legestanden om hvorvidt alkohol var et legemiddel, men den overveldende majoriteten av landets medisinere støttet styret.

Sosialministeren den gangen, Lars Abrahamsen, var forbudstilhenger og motstander av utdelingen av brennevin til husstandene under spanskesyken, og det har blitt hevdet at regjeringen benyttet anledningen til å fremme proposisjonen i Stortinget mens han var sykmeldt. Men grundige arkivstudier skal ha avsannet dette. 

HVORDAN FORBUDET BEGYNTE 

Forbudstiden begynte med en provisorisk anordning den 4. august 1914, bare vel en uke etter utbruddet av 1. verdenskrig. Da ble det innført forbud mot framstilling av øl og brennevin av korn og poteter, samt forbud mot salg og skjenking av brennevin. Det samme skjedde i en rekke land. Forbudet fra 1914 var tenkt å være midlertidig. Det ble stadig endret og var meget detaljert.

For eksempel opphevet den kongelige resolusjonen av 5. september 1919 en resolusjon fra 21. desember 1917 som forbød skjenking av musserende viner og viner med inntil 12 volumprosent alkoholstyrke, bortsett fra i forbindelse med servering av måltider, og ikke i større mengder enn en halv flaske til hver person til hvert måltid. Denne bestemmelsen ble jo selvsagt omgått ved at restaurantgjestene bestilte middag etter middag.

ALKOHOL OG STREIK

Under storstreiken i 1921 ble så brennevinsog hetvinsforbudet utvidet og skjerpet. Samtidig ble det også meldt om ølmangel. Lokale totalforbud ble i april og mai gjort gjeldende, i april 1920 da anleggsarbeiderne i Tyssedal, Odda og Digranes gikk til streik. Det var ikke første gangen dette skjedde. Også under storstreiken i 1911 ble det innført alkoholforbud.

Det var våren 1911 at det brøt ut streik i bergverksindustrien og arbeidsgiverforeningen svarte med lockout i cellulosefabrikker, sagbruk, høvlerier, papirog tremassefabrikker, og 24. juni skulle mellom 16 og 18 000 mann sies opp, og 1. juli ytterligere 15 000 arbeidere.

Det var fare for en kjempestreik med samme dimensjon som det hadde vært i Sverige i 1909. Alle regnet med at regjeringen ville erklære alkoholforbud under streiken. Det var i allmennhetens interesse at de kjempende arbeiderne ikke brukte penger til rusdrikk mens koner og barn gikk uten mat.

Ole O Lian, formann i arbeidernes faglige landsorganisasjon, han var avholdsmann, og han hadde i et offisielt opprop uttrykkelig nevnt alkoholstreik som et våpen under lockouten.

Johan Scharffenberg som den gangen var redaktør av avholdsbladet Folket, skrev om konflikten ukentlig og ga uttrykk for at avholdsfolket støttet arbeiderne. Og han kunne melde at samlagene i Drammen og Hønefoss hadde besluttet å stenge. og å la være å selge. Borgars brennevinshandel hadde også stengt, og steinhuggerne fagforening hadde på et møte i Ystehede vedtatt alkohol streik.

Et stort arbeiderstevne på Vestfossen hadde også vedtatt å be regjeringen innføre rusdrikkforbud under lockouten. Ja til og med Aftenposten hadde gått inn for alkoholstreik under konflikten. Det var streikekomiteer som ble dannet forskjellige steder i landet. De vedtok da også å gå til alkoholstreik, altså at de forpliktet seg til ikke å drikke alkohol under streiken.

I Kristiania så var det et større demonstrasjonstog som gikk under to hvite bannere med røde innskrift: «Gjennom enighet, utholdenhet og offervilje skal vi seire» og «Den arbeider som bryter alkoholstreiken, er en foræder mot sin klasse».

Under en tilsvarende demonstrasjon i Bergen var en av parolene: «Bort med alkoholen – kampen krever klare hjerner». Også på Såheim, altså under utbyggingen av de store kraftstasjonene og fabrikkene på Rjukan, så holdt arbeiderne møte. 
Og der ble det foreslått alkoholstreik og at enhver som viste seg beruset straks skulle bli betraktet som en dårlig kamerat. Men en arbeider reiste seg da og tok til orde og hevdet at dette forslaget ikke var radikalt nok.

Og han foreslo at den som viste seg beruset skulle stemples som streikebryter, og navnet hans skulle offentliggjøres. Det ble også foreslått at det skulle være en plikt til å anmelde alle som brøt alkoholforbudet. Og ved avstemning ble dette forslaget enstemmig vedtatt under stort bifall. Så dette var militante tider.

Men kongen nektet å sanksjonere det forbudet, og i stedet ble det innført restriksjoner på brennevinsbrenning som i realiteten fratok bøndene rett til å brenne. Det ble satt en nedre grense for den kapasiteten produksjonsutstyret kunne ha og det førte til en industrialisering av brenningen. I tillegg ble salg og skjenking av brenning avgiftsbelagt.

FORBUDET INNSKJERPET UNDER STORSTREIKEN I 1921

Men også under de store streikene i nittentjueen ble brennevinsog hetvinsforbudet utvidet og skjerpet. Og dette var noe som også hadde skjedd i Sverige under den store streiken der i 1909, altså at arbeiderne selv gikk til alkoholstreik og innførte forbud.

Og dette var selvfølgelig en stor oppmuntring for avholdsbevegelsen, altså at man fikk en slik bevegelse nedenfra. Det var først 16. september 1921 at Stortinget vedtok en lov om varig forbud mot brennevin og hetvin i tråd med resultatet av folkeavstemningen fra 1919. 

Denne loven inneholdt også bestemmelser om monopolisering av innførsel og salg. og dannet grunnlaget for opprettelse av Vinmonopolet, som ble opprettet som et aksjeselskap med statsgaranti, altså at man bygget institusjoner.

Vinmonopolet fikk enerett på innførsel av brennevin og hetvin til medisinsk teknisk og vitenskapelig bruk, og enerett til innførsel og handel med vin og øl over 4,75 prosent alkoholstyrke. Da brennevinsforbudet ble opphevet i 1927 fikk Vinmonopolet også ansvaret for import og detaljsalg av brennevin. Med opprettelsen av Vinmonopolet ble de private vinimportørene ekspropriert og monopolet fikk fra 1927 også ansvar for import og omsetning av brennevin.

EN FORHISTORIE

Bekjempelse av alkoholbruk hadde imidlertid en lang forhistorie og i denne sammenhengen passer det å begynne i 1816 da brenning ble frigitt. Enhver skattyter eller eier av matrikulert jord fikk rett til å produsere brennevin. Konsekvensene var en flom av brennevin. Dette førte til så mye fyll og elendighet at Stortinget ville gjøre brenning forbudt i 1842, fordi det ble sett på som en trussel mot nasjonens framtid.

Men kongen nektet å sanksjonere det forbudet, og i stedet ble det innført restriksjoner på brennevinsbrenning som i realiteten fratok bøndene rett til å brenne. Det ble satt en nedre grense for den kapasiteten produksjonsutstyret kunne ha og det førte til en industrialisering av brenningen. I tillegg ble salg og skjenking av brenning avgiftsbelagt.

Dette førte til sterkt fall i brennevinsforbruket og Eilert Sundt mente at nedgangen i antall selvmord som ble registrert etter 1842 skyldtes at brennevin ble mindre tilgjengelig enn tidligere.

Det hadde også betydning at Arbeiderpartiet som i 1919 hadde besluttet totalforbud mot brennevin også hadde vedtatt at før forbudet kunne oppheves skulle det holdes folkeavstemning.

LOKALE FOLKEAVSTEMNINGER

Ifølge alkohollovgivningen fra 1894 var det lokale folkeavstemninger som skulle avgjøre om en by eller et herred skulle ha skjenking og salg av brennevin. Salgsstedene ble kalt samlag. Ved avstemning kunne kvinner delta, lenge før de fikk stemmerett ved kommunevalg. Samlagsavstemningene med allmenn stemmerett er derfor blitt kalt en skole i demokrati. Fra 1894 til 1913 ble antall brennevinssamlag redusert fra 51til 13 gjennom lokale folkeavstemninger.

TØRRLEGGE LANDET KOMMUNE FOR KOMMUNE

Avholdsbevegelsens strategi var å tørrlegge landet kommune for kommune, og det så ut til å skulle lykkes. Det oppsto imidlertid en strid om denne strategien. En tallmessig liten fløy av avholdsbevegelsen, ledet av Johan Scharffenberg, ville gå inn for folkeavstemning i hele landet om totalforbud, mens Sven Aarrestad ledet majoriteten. Flertallet trodde ikke at avholdsbevegelsen ville kunne vinne en folkeavstemning, og ville fortsette å legge ned brennvinssamlag etter lokale avstemninger.

SCHARFFENBERG GIKK INN FOR ET LANDSOMFATTENDE FORBUD

Avholdsbevegelsens Scharffenberg-fløy kom i 1911 til at det ikke hadde vært mulig å få lagt ned de siste samlagene som lå i de store byene etter den lokale strategien. Avholdsbevegelsen var svak i Christiania, Bergen og Trondheim.

Avholdsbevegelsen var tallmessig sterkest i 1913 da vel 10% av befolkningen var organisert i en avholdsorganisasjon. Avholdsbevegelsen hadde ikke noe eget parti, men så lenge stortingsvalgene foregikk i enmannskretser, oppfordret avholdsbevegelsen sine medlemmer til å stemme på personer som hadde erklært seg som total-avholdstilhengere.

Vedtaket om folkeavstemning kan sees som et resultat av at Martin Tranmæls fløy i Arbeiderpartiet vant fram. 

XXXXXXXXXXXX Her på talerstolen rundt 1920.

Denne strategien var vellykket og totalforbud fikk mange talsmenn i alle partier på Stortinget på denne måten. Da stortingsvalgene ble lagt om og valgene skjedde som forholdstallsvalg ved valg av liste satt opp av partiene, svekket det avholdsbevegelsens muligheter til å få valgt sine tilhengere inn på Stortinget.

TRODDE IKKE DE KUNNE VINNE

Lederne av avholdsbevegelsen var under første verdenskrig i sterk tvil om de kunne vinne fram i en ren folkeavstemning og nølte derfor med å gå inn for det mens motstanderne av forbud gikk inn for en folkeavstemning, fordi de følte seg sikre på at de skulle vinne. Det hadde også betydning at Arbeiderpartiet som i 1919 hadde besluttet totalforbud mot brennevin også hadde vedtatt at før forbudet kunne oppheves skulle det holdes folkeavstemning. Vedtaket om folkeavstemning kan sees som et resultat av at Martin Tranmæls fløy i Arbeiderpartiet vant fram. 
Systemet med folkeavstemning passet godt til de antiparlamentariske tendensene som kjennetegnet hans syndikalistiske fløy, som tok ledelsen i partiet i 1918. Forbudstilhengerne hadde altså vært redd for å tape, forbudsmotstanderne hadde vært temmelig sikre på å vinne. Men til deres felles forbauselse så stemte hele 62% ja til forbud 5.–6. oktober 1919.

UNDERGRAVING AV ALKOHOLFORBUDET

Etter denne seieren ved folkeavstemningen i 1919 og det etterfølgende vedtaket av alkoholloven og det permanente alkoholforbudet i 1921 var på ingen måte vanskelighetene over for tilhengerne av forbudet. Smugling av sprit og brennevin i stort omfang hadde vært umulig så lenge verdenskrigen pågikk, men ble betydelig etter 1918.

Spritsmuglingen var en ny type kriminalitet i Norge som krevde ressurser og organisasjon. Hovedsakelig tyske skip kom med sprit og brennevin og la seg like utenfor norsk territorialgrense eller munningen av Christianiafjorden.

Der kom norske smuglere og kjøpte tiliters svartlakkerte blikkbokser med ren alkohol. Spriten ble fraktet til losseplasser langs Christianiafjorden og derfra ble den fraktet med raske biler til nærmeste by, eller til Christiania, der lasten ble fordelt til et nettverk av selgere som distribuerte varene lokalt eller brakte dem videre inn i landet. Profitten var høy og ble reinvestert i racerbåter med kraftige motorer og raske biler. Til opplysning så fikk politiet sin første patruljebil i 1923.

«SPRITSLAGET» PÅ BYGDØY

En av de mest spektakulære begivenhetene under hele forbudstiden kalles «Spritslaget på Bygdøy». En slepebåt med hemmelige rom kom i mars 1923 inn til Killingen, en liten holme på vestsiden av Bygdøy ved innløpet til Bestumkilen. Den ble trukket opp på en slipp.

Etter noen dager ble spritkanner tatt ut av de hemmelige rommene og fraktet over til Bygdøy. Her hadde smuglerne vakter som passet på at kannene ble lastet om på biler som sto og ventet. Vaktene var nødvendige som beskyttelse mot «lettere», en betegnelse på småkjeltringer som angrep smuglerne og stjal av lasset. Smuglerne kunne jo ikke anmelde tyvene til politiet og måtte da sørge for lov og rett selv. 
Og slik oppsto det en underverden som tidligere hadde vært ukjent i Norge. Sprittyver eller «lettere» ga seg ofte ut for å være politi som kommer for å beslaglegge spriten i lovens navn. Denne natta på Bygdø ble det mye bråk og leven da smuglerne jaget en gjeng med «lettere». Men etter en stund kunne transporten av spritkannene å komme i gang igjen. Da dukket det opp to nye personer. 
De utga seg også for å være politimenn. Smuglerne tok ikke noen notis av det, men ga dem samme behandling som «letterne» hadde fått tidligere på natta. De ble banket opp og det ble skutt mot dem med hagle.

IKKE FRIHETSHELTER

Det viste seg at dette hadde vært to ekte politimenn og det førte til et voldsomt rabalder da de ble avbildet med plasterlapper i ansiktet i avisen dagen etterpå. I Aftenposten kalte advokat Per Rygh smuglerne for «dyr» og at banden på Bygdøy besto av «de typer hver storby har i sin berme, individer som etter forholdene på hvert sted snart lever av alfonseri, snart tyveri, snart tiggeri, kort sagt alt hva som byr seg når det bare ikke er hederlig arbeid». 

Det måtte etter dette ifølge Rygh bli slutt på at smuglerne ble sett på som frihetshelter. Hovedmannen for dette «spritslaget», senere kjent som forfatteren Arthur Omre, skildrer bataljene i sin debutroman «Smuglere» fra 1935. Han fikk i 1923 hele 2,5 års fengsel. Han skulle sone i botsfengselet.

En av de mest spektakulære begivenhetene under hele forbudstiden kalles «Spritslaget på Bygdøy». […] I Aftenposten kalte advokat Per Rygh smuglerne for «dyr» og at banden på Bygdøy besto av «de typer hver storby har i sin berme, individer som etter forholdene på hvert sted snart lever av alfonseri, snart tyveri, snart tiggeri, kort sagt alt hva som byr seg når det bare ikke er hederlig arbeid». 

Her var ingen annen enn Johan Scharffenberg fengselslege. Og det var i fengslet at storsmugleren overleverte totalavholdsforkjemperen informasjon om viktige smuglerkonsortier med gode forbindelser i politiet og politimenn som lot seg bestikke, ja som til og med videresolgte beslaglagt sprit.

På bakgrunn av opplysningene Scharffenberg fikk fra fangen skrev han artikkelserier i avholdsavisen Folket og i Arbeiderbladet. Dette førte til avisdiskusjoner injuriespørsmål, suspendering av politifolk og rettssaker på løpende bånd. Scharffenberg ble forsøkt avsatt. Kunne en fengselslege drive etterforskning bygd på opplysninger fra innsatte?

HVORFOR BLE FORBUDET OPPHEVET?

Dette var altså en norsk versjon av «Boardwalk empire» et program som sikkert mange har sett på TV. Da folkeavstemningen 18. oktober 1926 ble avholdt med tema om brennevinsforbudet skulle forlenges eller ikke, var det kun 44% som stemte for fortsatt forbud, en tilbakegang på nesten 18% fra avstemningen i 1919.

Hva var årsaken? Smuglingen og alt den førte med seg var opplagt en grunn. At mange opplevde forbudet som tvang en annen. I tillegg hadde avholdsbevegelsen blitt tallmessig svekket gjennom krigsårene, det er ofte slik når en bevegelse får realisert sitt program etter noen år med store anstrengelser, slik avholdsbevegelsen hadde fått i 1919, så inntrer det en slapp periode.

Det spilte dessuten en rolle ved folkeavstemningen nummer to i 1926 at motstanderne av forbudet var enige og hadde tilgang på ressurser og en riksdekkende presse, mens motstanderne var splittet. De hadde ikke noe program om forbudet som forente dem. At forbuds fronten var politisk splittet ble tillagt avgjørende betydning for totalforbudets nederlag, de kom på defensiven.

VIRKNINGENE AV FORBUDSPERIODEN

Alt i alt innebar alle disse endringene som inntraff i de første par tiårene av det 20. århundre at Norge var i ferd med å bli et moderne samfunn og at avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen gjennom disse årene og kampen mot alkoholen bidro sterkt til det. Og kampen mot alkoholen bør sees i det perspektivet.

Drikkeskikkene i Norge ble også endret i disse åra. Forbruket av sprit og brennevin kom ikke opp igjen på det nivået det hadde hatt før forbudet. I ettertid er det lett å se at det moderne samfunnet er helt avhengig av alkoholfrihet i arbeidsog familielivet.

Førte denne kampen for brennevinsforbudet fra 1914 til 1926 utelukkende til tull og tøys? Nei, den ga varige resultater. I disse turbulente årene ble Vinmonopolet etablert i 1922 som en statlig sentral produsent, importør og distributør av vin, sprit og brennevin. (Samlagene fortsatte sin virksomhet også etter 1927, og i 1930 var det 14 vinmonopol og 17 samlagsutsalg. Først i 1938 overtok Vinmonopolet samlagene.)

ALKOHOLFRIHET I ARBEIDSLIVET

Drikkeskikkene i Norge ble også endret i disse åra. Forbruket av sprit og brennevin kom ikke opp igjen på det nivået det hadde hatt før forbudet. I ettertid er det lett å se at det moderne samfunnet er helt avhengig av alkoholfrihet i arbeidsog familielivet. Ingen arbeidsgiver vil sette en beruset mann til å passe verdifulle maskiner.

Konsekvensen av at en hestekusk tok seg en dram var ikke stor, som oftest fant hesten veien hjem selv, men fulle lokomotivførere var noe annet.

Det er viktig å være klar over at forbudstiden bidro til å ta knekken på det høye spritforbruket, til å bli kvitt den ødeleggende spritfylla. Det bidro ikke bare til en bedring av folkehelsa men til moderne industriell produksjon i bedrifter og på kommunikasjonsmidler, som forutsetter totalavhold i arbeidstida. Og begge deler ble hovedsakelig drevet fram av den folkelige avholdsbevegelsen og av avholdstilhengerne i arbeiderbevegelsen.