Ruskontrakter har spesielt vært aktuelt som en reaksjonsform overfor de yngste rusmiddelbrukerne, personer som bruker narkotika, men fortsatt ikke har utviklet en rusavhengighet eller som mener de selv ikke har et hjelpebehov og ikke trenger noen form for behandling eller hjelp for sin rusbruk.
Alle faginstanser har vært enige om at når det gjelder unge narkotikabrukere, så er tidlig innsats en viktig forutsetning for å forebygge en negativ utvikling.
Den nye lovparagrafen om rådgivningsenheter for russaker ble innført som en ny § 3-9 b i Helse- og omsorgstjenesteloven, og trådte i kraft fra 1. juli 2022. Loven har følgende ordlyd:
§ 3-9 b.Rådgivende enhet for russaker
«Kommunen skal ha en rådgivende enhet for russaker. Denne enheten skal ha ansvaret for å møte personer når oppmøte for enheten er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon, inkludert gjennomføre ruskontroll etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d dersom det er satt som vilkår.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om den rådgivende enheten, blant annet om organisering og tjenestens innhold, inkludert formidling til og samhandling med andre tjenester og om kommunens behandling av opplysninger i slike saker.»
I forlengelsen av lovvedtaket om rådgivende enhet for russaker ble det også gjort følgende tilføyelse i Straffeloven:
§ 37 Straffeloven
«Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse kan retten pålegge den domfelte å
k. møte hos rådgivende enhet for russaker etter innkalling, forutsatt at domfellelsen gjelder bruk, erverv, besittelse eller oppbevaring av narkotika til domfeltes egen bruk etter § 231 eller legemiddelloven § 31, jf. § 24 første ledd, eller
l. oppfylle andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig.»
HELSEDIREKTORATETS RUNDSKRIV AV 06.10.2022
Helsedirektoratets brev av 6. oktober om «Vilkår og rutiner for oppmøte, ruskontroll og gjennomføing av samtaler hos rådgivende enhet for russaker» henviser til «ny lovfortolkning» hvor de tydelig- gjør hvordan ordningen med rådgivende enhet for russaker er å forstå.
Alle faginstanser har vært enige om at når det gjel- der unge narkotikabrukere, så er tidlig innsats en viktig forutsetning for å forebygge en negativ utvikling.
Det heter i brevet at:
«Det pågår en rettsutvikling knyttet til straffere- aksjoner for eget bruk og besittelse av narkotika. Riksadvokaten har i brev av 13. mai 2022 gitt ret- ningslinjer for politiets behandling av saker som gjelder rusavhengige personers befatning med narkotika til eget bruk. Bakgrunnen er tre avgjørelser som ble avsagt av Høyesterett 8. april i år. Dommene får betydning både for straffeutmåling, vurderingen av forholdsmessighet ved bruk av tvangsmidler og anmeldelsespraksis for rusavhengige. Den pågå- ende rettsutviklingen vil påvirke fremtidig praksis knyttet til ileggelse av vilkår om oppmøte hos råd- givende enhet for russaker.»
Det er å bemerke at det ikke er skjedd noen endring i narkotikalovgivningen. Bruk og besittelse av narkotika er fortsatt forbudt. De tre høyesterettsdommene det henvises til gjelder alle rusavhengige personer, som det er tverrpolitisk enighet om trenger hjelp og behandling.
Den rettsutviklingen det henvises til i Helsedirektoratets rundskriv gjelder Høyesteretts fortolkning av lovpraksis i etterkant av stortingsbehandlingen av rusreformforslaget. Både Høyesterett og Riksadvokaten argumenterer for at holdningsklimaet i narkotikasaker er blitt mer liberalt.
Imidlertid vil spørsmål om oppmøte i rådgivningsenheter for russaker for de fleste rusavhengige være bortkastet tid og krefter, fordi anslagsvis 90 prosent av disse allerede er i etablert kontakt med hjelpeapparatet, enten gjennom spesialisthelsetjenesten (TSB, PHV) eller via kommunenes helsetjenestetilbud.
HVA MED DE UNGE UTEN HJELPEBEHOV?
Ruskontrakter har særlig vært aktuelt for de yngste rusbrukerne, som ikke har kommet langt i sin narkotikabruk, eller som selv mener at de ikke har et hjelpebehov.
Politiet har som oppgave å avdekke narkotikabruk blant disse, og kan fortsatt avtale ruskontrakt med den unge. Tidligere har ansvaret for videre oppfølging av unge rusbrukere i kommunen vært ivaretatt av ruskonsulenter, helsesykepleiere eller team med helsekompetanse.
Oppfølgingen av ruskontrollen har i mange tilfeller blitt tatt hånd om av politiet, men også helsejenesten i kommunen har bistått.
Slikt prøvetakingsarbeid blir nå vanskeliggjort. Rundskrivet understreker at både oppmøte hos rådgivningsenheten for russaker og eventuell ruskontroll gjennom prøvetaking er å betrakte som en strafferettslig reaksjon.
Rundskrivet understreker at prøvetaking er noe som må bestilles og innhentes gjennom politiet.
Spørsmålet er om det er nødvendig med så tette skott mellom politi og helsetjenester. Politiet har ikke bare en avdekkingsoppgave overfor de unge, men også en forebyggende oppgave, og samarbeidet mellom politi og helsetjeneste har, i de kommunene hvor oppfølgingen har vært best, vært tillitsfullt og respektfullt fra begge parter. Nå virker tilnærmingen som unødvendig byråkratisk.
Skal man ta ordlyden i den nye lovparagrafen om rådgivningsenheter på alvor, så heter det faktisk at enhetene skal:
«gjennomføre ruskontroll etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d dersom det er satt som vilkår.»
Det burde innebære en mer fleksibel holdning til hvem som skal bestille og utføre prøvetaking, hvordan informasjonen og utvekslingen mellom kommunen og politiet kan foregå på en sikker, men ubyråkratisk måte i saker om oppfølging av unge narkotikabrukere.
HVA MED FRIVILLIGE RUSKONTRAKTER?
Det bør bemerkes at prøvetaking også kan ha flere formål. F.eks. hadde også TIUR-prosjektet i Ringsaker og ruskontraktordningen i Trøndelagskommunene en ordning med frivillige ruskontrakter mellom kommunen og den enkelte rusbruker, hvor prøvetaking fortsatt var en del av modellen (Se egne artikler).
Formålet var ikke strafferettslig, men delvis en gradmåler på i hvor stor grad behandlingskontakten har vært vellykket, eller om man burde endre behandlingen i kommunen eller øke behandlingsinnsatsen.
I noen tilfeller var det også den enkelte unges sitt eget ønske om å inngå ruskontrakt og ta prøver. Dette for å gjenopprette tillitsforholdet til foreldre og skole eller andre foresatte, og delvis også for å ha et alibi overfor kamerater og andre i omgangskretsen for å kunne motstå jevnaldringspress til å bruke.
Deltakelse i ruskontrakt ble av mange unge sett på som et argument mot å delta i narkotikabruk.
Etter riksadvokatens rundskriv av 9. april i fjor, er det blitt klarlagt at det ikke lenger sees som «skjellig grunn til mistanke» om narkotikaomsetning at politiet ser noen bruke narkotika, er åpenbart stoffpåvirket eller ikke har mer narkotika på seg en det som kan antas å være til egen bruk.
Da blir det vanskelig å avdekke ikke bare narkotikaomsetning i liten skala, men også stor omsetning.
Man kan ikke lenger ransake mobiltelefoner hos brukere/kjøpere, selv om det er en kjent sak at dette er det mest brukte verktøyet for både å avtale kjøp og salg av narkotika.
Kartlegginger av narkotikabruk blant ungdom de siste årene viser en økende bruk av narkotika og en mer liberal holdning til bruk blant mange unge. Vi mener denne utviklingen må sees i sammenheng med bl.a. manglende politiinnsats mot bruk og innehav av narkotika til egen bruk.
Et naturlig utgangspunkt når politiet ser noen bruke et forbudt narkotisk stoff eller noen har det på seg, vil et betimelig spørsmål være:
Hvor kommer stoffet fra? Har vedkommende dyrket det selv?
Da er det straffbart. Har han eller hun kjøpt det fra andre, så er både kjøpet og omsetningen ulovlig. Etter vårt syn vil enhver bruk eller besittelse av narkotika skape en skjellig grunn til mistanke om ulovlig kjøp, besittelse eller omsetning.
Gjennom å forfølge dette sporet kan man avdekke langer- og bakmannsvirksomhet. Inntrykket er også at mye av denne virksomheten er grunnlaget for ungdomsgjenger og organisert kriminalitet.
Når politiet nå ikke lenger føler at de kan avdekke bruk og innehav av narkotika til eget bruk hos unge, er det ikke merkelig at rådgivningsenhetene for russaker faktisk ikke får nye saker fra politiet. Dette vil medføre at hele ordningen vil falle bort p.g.a. mangel på oppdrag.
EN POLITISK UTFORDRING
Et prinsipp er at lovgivning skal utføres i Stortinget, ikke skje som en nyfortolkning av gjeldende lov, gjennom rundskriv fra Riksadvokaten og høyesterettsdommer, uten at lovgiverne har sagt noe, og uten at loven er blitt endret.
Det er en slik tilstand vi befinner oss i nå. Flere kommuner, som Oslo, har vedtatt at de ikke ønsker ruskontrakter i det hele tatt, heller ikke frivillige ruskontrakter.
Dersom Stortinget fremdeles mener at rådgivningsenheter og ruskontrakter er et godt tiltak, så må de tydeliggjøre dette ønsket gjennom en klarere lovgivning, hvor også politiets mulighet til å avdekke narkotikaomsetning blir klart beskrevet.
Vi mener lovgiverne må peke tydelig på hvilke fullmakter politiet skal ha i narkotikasaker, og hvordan samarbeidet mellom politiet og kommunene skal organiseres. FMR har flere forslag til løsninger, og skisserer gjerne disse. Vi ser fram til en videre dialog og snarlige forslag til endringer om disse temaene.