Organisasjonene og det sivile samfunnet

Av Bernt Bull

Publisert 1999-05-18

Bernt Bull er generalsekretær i Avholdsfolkets Landsråd

I 1997 la regjeringen Jagland fram den lenge etterlengtede stortingsmeldingen om de frivillige organisasjoner. Prinsipielle synspunkter på organisasjonenes rolle og forholdet mellom dem og forvaltningen har vært reist i ulike sammenhenger og fra ulikt hold gjennom mange år og i forhold til forskjellige sektorer.

Forholdet mellom offentlig tjenesteproduksjon og frivillighet har ofte stått sentralt i slike debatter. Her kan nevnes striden rundt Hauglinkomiteen om forholdet mellom frivillige ungdomsorganisasjoner og kommunalt drevet ungdomsvirksomhet fra tidlig på 70 tallet. Den ble fulgt opp av en mer sosiologisk basert debatt rundt Eva Nordlandutvalgets innstilling noen år seinere, også den om ungdom. Helt fra 60-tallet har vi hatt en diskusjon om de private organisasjoners rolle i u-hjelpen.

Kriminologen Liv Finstad reiste for noen år siden spørsmålet, ikke om frivillighet mot det offentlige, men om graden av ekte og forpliktende engasjement i klientbehandling mellom dem som har et kall og dem som "bare" har en jobb.

Lars Korvall ble leder for et utvalg som la fram en stor innstilling (NOU) i 1988. Her ble en del prinsipielle spørsmål og mange mer konkrete forhold drøftet. Både i utvalgets innstilling og i den offentlige debatten rundt den fremkom det høyst ulike nivåer på prinsipiell tenkning rundt disse spørsmålene.

Den vulgære ureflekterte tanken finner vi hos organisasjonskasserere og departementsbyråkrater som skal ha henholdsvis inntekter til organisasjonen og lavere driftsutgifter for den politikksektoren de forvalter.

Denne alliansen er intet bidrag til det sivile samfunnet. Byråkraten vil skreddersy støtten til sitt faglige behov. Kassereren vil la organisasjonen gjøre det han tror departementet liker best.

Den politiske, men ofte ikke særlig reflekterte tanken, finner vi i det mer politiske skikt i partier, presse og organisasjonene. Her drøftes frivillig/offentlig på mer prinsipielt grunnlag.

Innen statsvitenskap, sosiologi og filosofi har det i tiden etter Korvallutvalget foregått en debatt som har vært mer dyptgående og spørrende enn de to først nevnte. En av de ledende her er Haakon Lorentzen .

Han gjorde et studie av et forsøk i Bærum der et idrettslag kjørte ut mat til de gamle. Han pekte på at dette var å misforstå frivillighetens pre, som jo må være å utnytte bedre det de faktisk kan. Poenget må ikke være så snevert som å spare utgifter for kommunen. Hva er så poenget?

Våren 1989 deltok jeg på et seminar i SPD i Bonn om hva som gikk galt med de kommunistiske regimer i øst. Muren var ikke falt, men også deltakerne fra kommunistsiden i noen av østlandene så på dette som en avsluttet periode.

De snakket alle om Hegel og det "Burgerliche Geschellschaft" som ikke var til stede som et samfunnskonstruerende element slik Hegel skrev mye om. De opplevet det totale fravær av en hver offentlighet bortsett fra staten/kommunen som en hovedårsak til at samfunnene til slutt brøt sammen. Det betyr ikke at man nødvendigvis trenger et markedsliberalt system for å overleve, men man trenger det rom som skal til for kritikk, alternativer og nyskapning. Men det betyr også at man ikke bør se ensidig på de ytre rammene for hvorfor det borgerlige samfunn forsvant i øst. Det kan tenkes også andre grunner til at frivilligheten forsvinner.

Filosofene har oversatt Hegels betegnelse via den engelske oversettelse "Sivil Society" til "Det sivile samfunn". Nå er dette ordet annammet av alle, men begrepsinnholdet er diffust og brukes intenst av deltakerne på det jeg ovenfor har kalt vulgærnivået. Og her kan debatten bære riktig galt av sted hvis man ikke er mer bevisst hva som er viktig. Alliansen mellom kassereren og byråsjefen kan nok gi den frivillige mange penger, men fører også til liten frihet. Vi snakker om et skrekkscenario av en tidsrekke:

  1. Profesjonalisering, dvs stadig mer gjøres av betalte fagfolk
  2. Institusjonalisering. Nesten alt gjøres av profesjonelle
  3. Entreprenørskap. Virksomheten er helt frakoplet sin ideologiske og folkelige basis og arbeider utelukkende på oppdrag for byråsjefen, men fortsatt med et lite merke på jakkeslaget.

Da statens ungdomsråd besøkte Vest Berlin i 1981 så vi nesten bare offentlige tiltak overfor tyrkiske innvandrere. Etter ønske fra medlemmer fikk vi besøke et organisasjonsbasert program i regi av Die socialistiche Jugend Die Falken (Framfylkingen). Aktiviteten skilte seg ikke fra kommunens programmer for tyrkerene. Vi spurte en av medarbeiderne hva Die Falken ellers drev med i Berlin. Svaret var: "Jeg vet ikke, jeg er bare ansatt her". Die Falken hadde i Hegelsk forstand forlatt det sivile samfunn og sluttet seg til staten.

Hvis vi ikke har en bevissthet om dette kan det gå riktig galt. Det er et paradoks at noen av dem som har den tydeligste retorikken om betydningen av en sterk frivillighet ikke ser faresignalene ved kritikkløst å kreve oppgaver løst av organisasjonseide tiltak.