I sin oppgave, som bærer tittelen "Erobring og forbrødring. Alkohol, distinksjon og mening i det moderne uteliv", bretter hun ut et knippe av Oslos urbane utesteder og deres gjester. Her avkodes utelivets dunkle språk; snakket, spanderingen, sjekkingen og bragdenes bidrag til deltagernes selvbilde.

Tre utesteder - tre ulike grupper mennesker

Ødegård har tatt for seg tre utesteder og deres gjester. Utestedene er Lipp - den fasjonable baren, Rebekka West - kulturklubben, og Eilefs Landhandleri - den folkelige puben. Ødegård viser, med tydelig støtte i intervjuer av 33 informanter, at deltagerne ved de 3 utestedene lar seg ordne i gjenkjennelige grupper: På Lipp dominerer "de utvalgte", på Rebekka "de ukonvensjonelle" og på Eilefs "de tradisjonelle".

- Det ligger i et slikt arbeids ramme, ikke bare å beskrive forskjellene, men å se på mulige forklaringer, forteller Ødegård. Hvorfor havner vi på forskjellige steder? I hvilken grad velger vi vår stil og våre utelivspreferanser? Hennes konklusjon er at gjestene i stor grad har funnet sin stil og tilhørighet før de entrer utestedet. Her finner de gjenklang for sin status, sin væremåte og sine smakspreferanser. Det faller lett for børsmegleren å lære seg samværskodene på Lipp, og for ekspeditrisen å finne seg til rette på Eilefs. De som tar spranget over i ukjent terreng, "røper seg". Den nyrike rørleggeren som kjøper seg dyr dress og dyr champagne, blir uglesett av Lipps utvalgte damer.

Alkohol som meningsbærer

Ødegård gir nye og spennende bidrag til beskrivelsen av alkoholens meningsbærende funksjon. Etter Sande og Henriksens betydelige bidrag på området, gjennom boka "Rus, regulering og fellesskap" (Kommuneforlaget 1996), har interessen for alkoholbrukens kontekstuelle sider tatt av. Mens Sande og Henriksen tok for seg alkohol i distriktene (tettsted og landsbygd i Nordland), har Ødegård sett på det mer trendsettende storbylivet. Hun viser bl.a. hvor ulikt alkoholen fungerer fra den ene scenen til den andre. I den folkelige puben finner hun alkoholen som en del av et "time out"-rituale, nær beslektet med den tradisjonelle norske helgefylla. I denne konteksten markerer alkoholen avstand fra hverdagens flittighet og normer, og deltagerne gir seg selv et friminutt. Alkoholbruken inngår i en syklisk livsførsel, og hjelper deltagerne til å skille arbeid og fritid. - På den fasjonable puben og i kulturklubben er ikke avstanden til hverdagslivet noe opplagt poeng, sier Ødegård. Tvert imot trekker en med seg sine vellykkede hverdagsroller inn i utelivsscenen, og holder nøye på kontrollen og viser at en er på høyde med utfordringene i alle livets faser. En drikker ikke for å forandre seg, alkoholvirkningen er nærmest en noe pinlig bieffekt av drikkingen. Endret oppførsel kan også her være nyttig som unnskyldning hvis en ikke lykkes som en ønsker. En tar imidlertid få sjanser, og spiller i stedet en forutsigbar rolle, hvor retrettmulighetene er gode hele vegen. Ødegård beskriver gjestenes opptreden som et scriptet skuespill, hvor det meste følger faste mønstre.

På sjekker´n

Det er ikke først og fremst sult eller tørst som driver folk ut på byen i store skarer, skal vi tro Ødegårds observasjoner. Svært ofte handler det om erobringer, ønsket om å finne en partner for en natt eller for et mer fast forhold. I den liminale fasen, når mørket senker seg og det daglige livet føles fjernt, ligger flørten og romansene nær. Informantene, særlig de kvinnelige, gir til kjenne en klar dobbelthet, hvor de trekkes mellom ønsket om en romanse og synet på seg selv som "ikke sånn". Men de tar på seg å kysse mange padder i jakten på den ekte prinsen, ler Ødegård.

Mennene, særlig de utvalgte, strever seg fram til sine erobringer gjennom bruk av klisjeer, velkjente triks og spandering. Moralen avkrever få unnskyldninger fra utelivets Don Juan-er, så lenge de gjør erobringer. Skulle det gå galt, er alkoholen en nær medskyldig.

Forbrødring og jenteprat

Men alt handler ikke om sjekking, fortsetter Ødegård. Turene på byen med gutta, eller kafébesøkene med en venninne, er ikke blottet for mulighetene til å snuble over en romanse. Likevel domineres disse utekveldene i større grad av samværet med de en har bestemt seg for å gå ut med. Forbrødringen bæres fram gjennom ritualer og symbolbruk, hvor alkohol igjen står svært sentralt. Det er et viktig poeng, sier Ødegård, at det ikke nødvendigvis oppleves slik av de involverte. Ofte gir de uttrykk for at alkoholen bare er der, nærmest like selvfølgelig som fortauet en går på eller lufta en puster i.

Alkoholens meningsbetydning er avhengig av at den symbolske og rituelle verdi ikke avkodes. Alkoholens mytiske kraft, hvor deling og spandering får en større betydning enn om vi delte kaffe eller cola, hviler på at vi godtar de halvt mytiske fortellingene om alkohol. Med henvisning til Roland Barthes, peker Ødegård på hvordan mytene er med på å forvandle historien til natur. I Oslos uteliv er alkoholens magi tatt for gitt.

Status og kapital

De utvalgte og de ukonvensjonelle markerer distanse til de tradisjonelle, sier Ødegård. De utvalgte, dvs. de pengesterke og dannede gjestene på Lipp, bruker både selvkontroll, pengebruk, bekledning og språk til å understreke at de har det de mener er en vellykket stil. De soler seg i lyset av sin økonomiske suksess, og beveger seg ikke til utesteder øst for Egertorget. Der domineres utestedene av folk de føler at de ikke passer sammen med.

De utradisjonelle, Rebekkas utdannede og kulturinteresserte publikum, hegner om sin kulturelle kapital. De markerer at de er uavhengig av arbeidernes sykliske innordning i arbeid og fritid. I begge tilfeller er alkoholbruken og fortellingene omkring denne viktige signalmarkører. Alkoholen i seg selv er gjerne lik - det er i hovedsak øl som drikkes i alle leire - det er tidspunkt, den tilknyttede fortellingen og øvrige drikkevarer, skiller alkoholbruken i de tre leirene.

Betraktninger over et Sologlass

Guro Ødegård har selv bakgrunn i avholdsbevegelsen. Ved å gjøre folks opplevelser og bruk av alkohol til studieobjekt, har hun beveget seg over på de drikkendes enemerker. Hva har dette gjort med deg, vil jeg vite?

- Det er lett å føle seg utenfor som avholden ute på byen, sier Ødegård. I likhet med alkoholbrukeren som drar hjem med en dårlig følelse etter en tur på byen, har nok avholdsfolk lett for å skylde på alkoholen. En glemmer dermed at svært mange av de som drar ut på byen, og drikker, også føler seg utenfor. Bruken av alkohol, som markør og sosialt glidemiddel er klart nok en mulighet. Men denne "main-stream"-løsningen er ikke eneste mulige veg til å overleve i Oslos uteliv. For meg er mye av mystikken borte, og jeg føler meg friere til å være meg selv, også ute på byen. For avholdsfolk tror jeg trikset ligger i å bli mindre opptatt av alkohol når en går ut, mener Ødegård.

Akademiet og hverdagen?

Kan du forklare hvorfor denne type oppgaver dukker stadig oftere opp, vil jeg vite til slutt?

- 70-tallets politiske engasjement var tuftet på troen på kollektive politiske løsninger, sier Ødegård. I dag har mye av denne troen falmet, og det er tidstypisk at vi ser på politikk og samfunn i et individperspektiv. I etterkant ser jeg klart at min oppgave føyer seg inn i et slikt mønster. Oppgaven er en av flere som trenger inn i det nære, hverdagslige. Slik sett tror jeg det er behov for denne type arbeider og debatt om disse temaene. Det er ikke nok å kjempe for kollektive løsninger. For avholdsfolk er det like viktig å være med på å utvikle og utvide handlingsrommet, slik at en rusgiftfri livsstil ikke blir et handikap. Denne kulturkampen må også favne det offentlige samværsrommet, slik dette ser ut pr. 1997, dvs. med serveringsstedene som et sentralt møtested for folk, avslutter Ødegård. �