Stigmatisering er en realitet, men kan ytre seg på forskjellig vis. Beskrivelser som i utgangspunktet har vært ment å være mer presise eller mindre belastende uttrykk for tidligere språkbruk, blir etter en tid også preget av at selve problemet fortsetter.
Det som vil kunne gjøre situasjonen bedre vil være at behandlingstilbudet blir bedre, slik at behandlingskøene blir kortere og ventetidene blir borte, at oppfølging av rusmiddelavhengige i kommunene blir mer ambisiøs og bedre.
Det har eksistert mange ord, f.eks. innenfor alkoholfeltet, hvor drukkenskap, løsgjengeri og lignende begrep ble avløst av alkoholmisbruk og alkoholisme, som igjen er erstattet med alkoholavhengighet eller rusavhengighet. Da nye stoffer ble introdusert rundt midten av 60-tallet, ble begreper som narkomani, henfallenhet og hasjmisbruk erstattet med rusmisbruk som igjen er avløst av rusmiddelavhengighet, eller omskrivninger som personer med rusmiddelutfordringer.
SAMFUNNETS HOLDNINGER
Språket utvikler seg i takt med samfunnets holdninger. Når en gruppe omtales negativt eller med skep- sis over tid, blir også ordene som beskriver dem belastet. Dette fenomenet kalles noen ganger eufemismens paradoks: Når et nytt, «snillere» ord inn- føres for å unngå stigmatisering, får det etter hvert samme negative ladning som det opprinnelige.
Mitt syn er derfor at mindre belastende ord bare i liten grad vil bidra til redusert stigmatisering og diskriminering. Det som vil kunne gjøre situasjonen bedre vil være at behandlingstilbudet blir bedre, slik at behandlingskøene blir kortere og ventetidene blir borte, at oppfølging av rusmiddelavhengige i kommunene blir mer ambisiøs og bedre, og at innsatsen for å forebygge bruk av alkohol og ulovlige stoffer blir mer målrettet og prioritert.
BILDE
I alle typer tjenester har økonomiske prioriteringer vanskelig for å slå igjennom. Stigmatisering av brukerne blir resultatet.
STIGMATISERING I BEFOLKNINGEN
I befolkningen finnes det mange slags atferd knyttet til rusmidler. Flertallet har ikke merkbare proble- mer med hverken alkohol eller illegale rusmidler. Men en del har også negative erfaringer med rusmiddelproblemer, som pårørende, eller har egne erfaringer, knyttet til vold, overgrep eller ubehag i familien, i omgangskretsen eller i samfunnet.
Og mange har erfaringer med egen avhengighet, enten av helseskader som følge av bruk av alkohol eller illegale rusmidler, eller som utagerende atferd som kan gå ut over en selv eller andre. Alle disse erfaringene gjør også at omtalen av rusmidlene i befolkningen vil være preget av hva de har opplevd.
Skal stigmatisering og diskriminering bli mindre i befolkningen, betinger dette sannsynligvis også av at rusmiddelproblemet i samfunnet blir mindre.
STIGMATISERING I HELSETJENESTEN
Helse- og tjenesteyterne skaper også stigmatisering og diskriminering. Noe skyldes ren uvitenhet, f.eks. i en del somatiske tjenester, hvor man heller ikke følger opp symptomer på f.eks. abstinens hos pasi- enter som kanskje har en somatisk lidelse i tillegg til et rusmiddelproblem.
Noen helsetjenester kan ha et ideologisk problem – f.eks. at rusmiddelproblemer og mentale problemer ikke kan behandles parallelt, f.eks. at tiltak innenfor psykisk helse ikke kan behandle rusmiddelproblemer, mens TSB på sin side ikke er flinke til å behandle psykiske problemer.
Begge tjenester har ikke gode nok samarbeidsrutiner seg imellom, og begge renner beina av seg på grunn av tidsknapphet. Men manglende tro på effekten av egne tiltak smitter også over på tjenestenes bilde av pasientene. Det samme gjelder også i forholdet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.
I alle typer tjenester har økonomiske prioriteringer vanskelig for å slå igjennom. Stigmatisering av bru- kerne blir resultatet også blant hjelperne.
STIGMATISERING I MEDIA
Massemedia er ofte kritiske til personer med rusmiddelproblemer, og framhever ofte negative saker hvor rusmidler er involvert. Det kan være rusmiddelrelatert vold, overgrepsproblematikk og overdoser.
Media kritiserer ofte dårlige sider ved institusjoner f.eks. innenfor barnevern, rusmiddeltiltak eller psykisk helse, men omtalen bidrar i liten grad til å begrense stigmatiseringen.
Rusmiddelproblemer kan også være godt stoff, hvor solskinnshistorier skal framheve hvor godt f.eks. et behandlingstilbud er, men oftest satser me- dia på det negative. Også når kritikken ikke ram- mer enkeltpersoner med rusproblemer gjenspeiles dette i stigmatisering av alle som trenger hjelp med rusmiddelproblemer og deres pårørende.
Knut T. Reinås
Redaktør i Rusfri