Fekjær er psykiater og psykoterapiveileder, og jobber som overlege ved Blå Kors senter i Oslo.Boken hans inneholder mye stoff av allmenn interesse, men også en del stoff av mer snever faglig interesse. Den inneholder en del lite kjente funn, men er etter min mening først og fremst en oppdatert oversikt over rusgiftforskning, et godt oppslagsverk for dem som møter rusgiftproblemer i arbeids- og eller privatliv og for enhver som ønsker å tilegne seg kunnskap om temaet. Boken er delt inn i seks deler som igjen er delt inn i kapitler.

Første del tar for seg historikk om bruk, behandling, organisasjoner, politikk og forskning samt idèhistorie.

 

Andre del omhandler bruk og "misbruk" av alkohol og narkotika, og inneholder i følge Fekjær mange upubliserte forskningsdata. Her diskuteres bl.a "trappetrinnsteorien", måtehold og påstanden "ungdom bruker alkohol mest til fyll, eldre som et hyggeritual".

 

I tredje del diskuteres motiver for rusmiddelbruk (rusgifter + andre rusmidler). Her er forfatteren mer opptatt av rusgiftenes symbolske verdi og ritualer enn av de biokjemiske virkningene (f.eks dopaminteorien) av de ulike stoffene. Han mener at psykososiale faktorer åpenbart spiller enn mye større rolle enn stoffenes kjemiske egenskaper, selv om disse selvfølgelig ikke er uten betydning. Alkohol er for de fleste brukere knyttet til hygge og det å unne seg noe ekstra, mens narkotikabruk ofte handler om å bli akseptert som likeverdig i "gjengen".

 

Fjerde del tar for seg skadevirkninger med bl.a påstanden "Hovedproblemet er fylla, ikke alkoholisme", farlighetsvurderinger av ulike stoffer og definisjoner på avhengighet. På slutten av denne delen finner vi også et kapittel med en diskusjon rundt påståtte positive helsevirkninger av alkohol og cannabis.

 

Femte del er mest beregnet på fagfok idet den tar opp ulike typer behandling, inkludert psykososiale og medikamentelle behandlingsformer, skadereduksjonstiltak som f.eks sprøyterom, og dobbeltdiagnoser.

 

Sjette del er om forebygging og medienes fremstilling av rusgifter og rusgiftproblemer. Forfatteren skriver at forskning viser at tradisjonelle forebyggingingsprogrammer er lite effektive, og kommer med holdepunkter for at en annen type forebygging, som han kaller grensesprengende, vil være mer effektiv.