Bokanmeldelse

Rus, ekstase og virkelighet

Publisert 2018-02-07

I vår serie med anmeldelse av historiske bøker om rusgifter tar vi denne gang for oss «Rus, ekstase og virkelighet» av Niels Chr. Brøgger. Den utkom i 1956. Boken er interessant bl.a. fordi den belyser hvordan liberale mennesker på den tiden omtalte alkohol og andre rusgifter, og hvordan mange var influert av datidens retninger innen psykologi og filosofi.

08_A
Niels_Christian_Brogger_(1954)
Niels Chr. Brøgger (1914–1966) var en norsk essayist, oversetter, forfatter og kritiker og skrev en rekke bøker.

 

Brøgger var opptatt av ekstase, som han mente helt siden tidenes morgen har vært et viktig ledd i religion, i kult, i magi og i dyrkingen og tilbedelsen av guder og makter. «Ekstasen betegner en tilstand av løftelse og begeistring, av klarsyn og åndelig styrke, hvor jeg-bevisstheten er betydelig nedsatt, og ekstatikeren føler seg i nært kultforbund med gudene. Ekstasen kan også oppstå ved massepsykologisk påvirkning av større forsamlinger eller menneskelige enheter.» Det føles nærliggende å sammenligne med dagens fotballtilhengere når favorittlaget scorer, eller tilhørerne på f.eks. en rocke-konsert.

HVORDAN OPPNÅ EKSTASE?

Brøgger fortsetter: «En slik tilstand har naturlig nok vært både ettertraktet og fryktet. Det var ikke lett å si når tilstanden ville innfinne seg… Av den grunn hendte det stundom at offerprestene i gammel tid benyttet seg av kunstige midler for å hensette seg i ekstatisk tilstand…

På dette punkt kommer de såkalte rusgifter inn, og de har uten tvil hatt enorm betydning ned gjennom slektene. Det finnes vel ikke den folkegruppe som ikke har kjent til rusgift i en eller annen form, og forskere har nedlagt et svært arbeid i å klassifisere og analysere de forskjellige midler som har vært brukt i de forskjelleige kultursamfunn gjennom tidene».

Med henvisning til en dansk historiker, Grønbech, skriver han: «Men da gudene forlot jorden, ble ølet til alkohol, og rusen (ekstasen) til fullskap, drukkenskap, ravende bevisstløshet… For, heter det videre i vår kilde, kom noen til å sitte som en unntagelse, midt i rusens velsignelse, da holdt man det for at en Guds forbannelse hvilte over ham». Brøgger skriver også at gjester i senere tider, under kristendommens innflytelse, brukte å spille fulle, for å spare vertskapet for engstelse over at ølet kanskje ikke var sterkt og virksomt nok.

Vi ser her en ansats til den drikkekultur som er utbredt den dag i dag. Mens han legger vekt på religionens og sjamanenes betydning i eldre tider, mener han at sjamanens etter-følger i vår siviliserte og verdsliggjorte verden er kunstneren og naturvitenskapsmannen. For oss som har hørt om bruken av alkohol og andre rusgifter i kunstnerkretser, kan denne påstanden synes plausibel.

 Ekstasen betegner en tilstand av løftelse og begeistring, av klarsyn og åndelig styrke, hvor jeg-bevisstheten er betydelig nedsatt, og ekstatikeren føler seg i nært kultforbund med gudene. Ekstasen kan også oppstå ved massepsykologisk påvirkning av større forsamlinger eller menneskelige enheter.

SOVEMIDLENES OG ANGSTFORDRIVERNES TIDSEPOKE

Han kommer igjen tilbake til sammenhengen mellom ekstase og rusgiftbruk når han skriver: «Den primitive sjamanistiske opplevelse, den kultiverte, mystiske opplevelse innenfor verdensreligionene har likhetspunkter med en viss skjebnesvanger velværetilstand (eufori) under innflytelse av rusgift, hvor man likesom befinner seg på et uutholdelig følelsesmessig vannskille: midt mellom fryd og angst, – bristende boblende fryd, og skjærende sugende angst». Han skriver: «Meget tyder på at angsten er baksiden av ekstasen, – The Dark Side of The Moon». (Imponerende – lenge før Pink Floyd).

Han forsetter: «Utviklingen hos drankeren er så tragisk fordi han begynner å drikke for å undertrykke sin angst (drammen som en liten «angst-fordriver»), og siden må han øke dosene stadig mer, fordi ettervirkningene etter alkoholnytelsen skaper stadig større adrenalinproduksjon og ny angst».

Han omtaler også en av grunnene til å drikke alkohol som: «Denne lengsel etter sjelelig stabilitet er intimt forbundet med hva vi før har kalt den metafysiske lengsel, og den fundamentale drivkraft i den er viljen til og ønsket om å åpne et par rørledninger til den egentlige virkelighet.

Den metafysiske lengsel finner vi overalt, i kunst og religion, i fuktbarhetsdyrkelse og sjamanisme, i karneval og dans og teater». Men i vår tid har ikke menneskene tid til å dyrke gud og det guddommelige, skriver Brøgger. «Derfor er vår tid fremfor noen annen blitt sovemidlenes og angstfordrivernes tid».

SJAMANISME OG EUFORI

Brøgger ser på ingen måte negativt på rusgiftbruk i seg selv, men mener at den situasjon som sjamanene var og er i, ikke er mulig for et moderne menneske. Han henviser til Aldous Huxley, når han skriver: «Tar et rolig, avbalansert menneske meskalin i en harmonisk sinnstilstand, vil det oppleve skjønne, bristende inntrykk. Men et ustabilt, desintegrert menneske vil oppleve meskalinrusen som helvete. Heri ligger unektelig den store vanskelighet og anstøtssten for moderne sjamanadepter: atomalderen kan ikke skape et miljø av trygghet som i sin tur former den rette atmosfære for sjamanistiske åndeflukter. Forsøksbetingelsene er nådeløst ugunstige.»

DEN EGENTLIGE VERDEN

Brøgger viser gjennom boken et omfattende kjennskap til datidens litteratur innen psykologi og filosofi, og var selv tiltrukket av gestaltpsykologien og dens helhetstenkning, men var samtidig opptatt av at det måtte finnes en annen verden som kilde til menneskelige, åndelige ressurser. Han aksepterer for eksempel både ESP (ekstrasensorisk persepsjon – f.eks. telepati) og psykokinese (å kunne bevege ting uten å berøre dem). Han mener det er ønsket om å komme i kontakt med denne verdenen som er en av årsakene til at menneskene bruker rusgifter. Han skriver: «Sammenligningen mellom viktorianismens syn på den babylonske skjøge og nåtidens syn på narkotika (merkelig nok sjeldnere alkohol, til tross for at dette er den farligste giften), har også en annen reell forankring. Det finnes en viss sammenheng mellom den seksuelle ekstase og den sjamanistiske mystiske, - i begge tilfeller blir det åpnet porter til den egentlige verden».

Men han kommer stadig tilbake til rusgiftene og deres funksjon: «Vi er så disiplinerte at det formelig er trist. Her setter atter rusgiften inn med sin mildnende, positive innflytelse, - den skaper mulighetene for frie assosiasjoner, for visjonær billeddannelse i sinnet, for skuende tenkning, for oppfatninger og erfaringer som ikke straks blir strukket på en Prokrustesseng (Pinebenk – min anm.) av ferdiglagede, tilvante, velprøvde standardforestillinger».

Sammenligningen mellom viktorianismens syn på den babylonske skjøge og nåtidens syn på narkotika, har også en annen reell forankring.

NÅR ER DET NØDVENDIG Å GRIPE INN?

Brøgger har også synspunkter på når det er nødvendig å gripe inn overfor en alkoholbruker: «Moralsk riktig å stoppe alkoholismen er det først når drankeren skader sitt hjem, sin familie, sin primærgruppe ubotelig ved å drikke til overmål. Det er to vektskåler som må være i balanse: individets hensyn til primærgruppen, og dermed samfunnet, og individets hensyn til seg selv, og den ekstatiske opplevelse, portene inn til den egentlige verden. Men synker primærgruppens vektskål, er det nødvendig at noe gjøres».

– DET ER NOK UMULIG

Helt på slutten av boken kommer det fram hva som var formålet med å skrive den: «Hva jeg har villet, er å analysere den intime sjelelige – og kulurhistoriske – sammenheng mellom angst og ekstase på den ene side, og menneskets bruk av rusgift på den annen» Men fra slutten av middelalderen mener han at denne forbindelsen er brutt. Og han skriver: «Kunne vi ad omveier gjenopplive den kultiske hensikt og mening med rusgift, så ville atskillig mer bli vunnet, men det er nok umulig»

En tidligere kollega av meg kjøpte to eksemplarer av denne boken i et antikvariat, og ga meg den ene med denne påskriften: «Til Knut. Slik kan en også se det». Til ettertanke.

Anmeldt av Knut T. Reinås

Vi er så disiplinerte at det formelig er trist. Her setter atter rusgiften inn med sin mildnende, positive innflytelse, – den skaper mulighetene for frie assosiasjoner, for visjonær billeddannelse i sinnet, for skuende tenkning, for oppfatninger og erfaringer som ikke straks blir strukket på en Prokrustesseng av ferdig-lagede, tilvante, velprøvde standardforestillinger.

 

En av dem var «Rus, ekstase og virkelighet» som kom ut i 1956.

 

Niels Chr. Brøgger: «Rus, ekstase og virkelighet»
Ernst G. Mortensens forlag, Oslo 1956, 160 sider