Grepp snakket tydelig: «Alle vil innskrenke drikkeondet, men innrømmer man at det er et onde, så plikter man også å ta konsekvensen av dette standpunkt. Et onde innskrenker man ikke, det avskaffer man», sa han til landsmøtet.
Linjekampen i partiet var skarp. Etter at landsmøtet vedtok forslaget til Grepp, trakk Carl Jeppesen seg fra stillingen som redaktør i «Socialdemokraten», i dag «Dagsavisen». I årene etterpå var kvinner pådrivere for å drive gjennom den nye linja i ulike lokale og sentrale sammenhenger. Grepp ble så partileder da den revolusjonære fløya vant fram på landsmøtet i 1918. Dessverre døde han sjøl i
vilken rolle spiller alkohol for arbeiderklassen?
– En stortingsrepresentant fra Høyre sa det på sin måte for drøyt 50 år sia. «Alkoholen gir hverdagen farger og festen glans». Det var hennes klasseløse perspektiv.
Folkvord la fram noen gamle erfaringer om arbeiderbevegelsen og alkoholen fra før 1940. Gjennom det prøvde han å beskrive dagens samfunn. Og til slutt stilte han noen spørsmål om hva som kan gjøres i dag.
ERLING FOLKVORD (1949–2024) var en norsk politiker (Rødt) og sosialarbeider. Han var stortingsrepresentant i perioden 1993–1997, og satt 19 år i Oslo bystyre.
Men først litt om meg selv.
Jeg har nå noen års fartstid som pensjonist. Jeg arbeidet i 40 år innenfor det som ble omtalt med det rare navnet «rusomsorg», hva nå det betydde. Åra med skiftarbeid og møter med arbeidsfolk i rustrøbbel, det ga både klassebevissthet og ny kunnskap.
Jeg bryr meg om alkoholog narkotikaspørsmål fordi det gjør noe med samholdet blant arbeidsfolk, og evnen til å bygge sterke organisasjoner. Jeg bryr meg lite om rusgiftbruken blant de rikeste. For å låne et uttrykk fra lederen i fagforeninga mi, så er det et problem i borgerskapet.
Bortsett fra det skal jeg prøve å si litt om gamle erfaringer fra arbeiderbevegelsen i Norge. For 100 år siden hadde arbeiderklassen en svak stilling i samfunnet. Ser vi litt overflatisk på det, så kan vi i dag se at arbeiderklassen den gangen var starten på det som ble en lang politisk og sosial opptur, rett nok med store og til dels brutale tilbakeslag.
Hva betydde så alkoholen for arbeiderklassen for 100 år siden? Og hvordan så sentrale arbeiderledere og arbeiderpartiene på alkoholen? Landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1911 vedtok ny alkoholpolitikk. Kyrre Grepp, som tilhørte den revolusjonære venstrefløya, la fram dette forslaget:
«Landsmøtet ser i bekjempelsen av drikkeondet en avgjørende betingelse for arbeiderklassens reisning og uttaler:
a: Alt av partiets foreninger og presseorganer må snarest søke å avbryte enhver forbindelse med alkoholkapitalen
b. partiet må arbeide energisk for størst mulig innskrenkning av alkoholhandelen med landsforbud som endelig mål».
1922 av tuberkulose, bare 42 år gammel.
TYSKLAND OG ALKOHOLEN
Jeg skal ta eksempel fra Tyskland for ca. 100 år siden, som kan illustrere at både kapitalister og kommunister la vekt på at alkoholforbruk påvirker arbeiderklassens evne til å organisere seg. Begge sidene hadde et klasseperspektiv.
To slagord var malt på veggene i mange kommunistiske møtelokaler i Tyskland: «Drikkende arbeidere tenker ikke, tenkende arbeidere drikker ikke».
Tyske bryggerieiere hadde nok omtrent samme syn. De markedsførte øl som arbeiderklassens særlige drikk. Utbygging av store ølhaller i trangbodde arbeiderstrøk i storbyene og ei planmessig satsing for å skape ro i arbeiderklassen. Ølhallene ble et sosialt treffsted, der far kunne møte arbeidskamerater over en øl eller fem, og slappe av til han måtte gå hjem for å sove ut til neste arbeidsdag.
Ei revolusjonær bølge feide vekk det tyske keiserdømme høsten 1918. I noen dager var det uklart om de sosialdemokratiske eller revolusjonære lederne ville ta styringa. I Berlin la Karl Liebknecht fram en erklæring den 8.11.1918 (Da 1. verdenskrig var i ferd med å ta slutt).
«Partifeller, jeg proklamerer Den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lenger, fordi enhver ærlig arbeider vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. Kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen».
Dette revolusjonære initiativet ble knust. Reaksjonære offiserer myrdet, Liebknecht og Rosa Luxemburg på åpen gate i Berlin. Men flere innen den sosialdemokratiske regjeringa ble alvorlig skremt.
Særlig de revolusjonære tok denne kampen fordi alkoholen svekka arbeiderne, både i den daglige klassekampen og i det langsiktige arbeidet for å avskaffe kapitalisme og bygge et sosialistisk samfunn.
HVA MENTE ALKOHOLKAPITALEN?
Et jubileumsskrift til den tyske bryggeriforeninga fra tiden på 1920-tallet drøfter både novemberrevolusjonen og ølproduksjonens samfunnsmessige betydning. Jubileumsskribenten går konkret til verks. Han hevder at alkoholbruken hadde betydning for oppslutning om den revolusjonære bevegelsen. Han hevder at revolusjonsforsøket i november 1918 ikke hadde blitt noe av dersom de tyske ølhallene den gangen hadde solgt sterkere øl enn det 3%-ølet som var vanlig da.
Det var ikke så langt unna at bryggerikapitalen omtalte utviklingen av et sterkere øl som et revolusjonsforebyggende tiltak som hele kapitalistklassen burde satse på.
KAMPEN MOT ALKOHOLSPREDNINGEN
Hvis jeg skal prøve meg på en kort og forenklet oppsummering. I noen tiår i mellomkrigstida var kamp mot alkoholspredning en del av det kollektive arbeidet i arbeiderbevegelsen. Særlig de revolusjonære tok denne kampen fordi alkoholen svekka arbeiderne, både i den daglige klassekampen og i det langsiktige arbeidet for å avskaffe kapitalisme og bygge et sosialistisk samfunn.
ERFARINGER FRA FAGBEVEGELSEN
En fagforeningskamerat fortalte meg for mange år siden om egen erfaring fra Jernog metallarbeiderforbundet hos avdeling 1 i Oslo, i dag en del av Fellesforbundet. En arbeidskamerat var død. I begravelse stilte medlemmer og tillitsvalgte opp med fagforeningsfanen. Da klubblederen holdt en god minnetale, så merka de andre at han ikke var edru. Det var det siste han gjorde som klubbleder. Det ble oppfatta som en krenkelse av all respekt for det klubb og forening sto for.
Alkoholbruk påvirker jo virkelighetsoppfatninga, i større eller mindre grad, en kortere eller lengre del av døgnet eller uka. Dersom mange føler at vi i grunnen har det godt i sofakroken med høvelig alkoholrus eller over en øl eller tre på puben, så er det mindre sannsynlig at vi med full kraft skal kaste oss ut i krevende faglig eller politisk kamp.
SITUASJONEN I DAG
Fra 1960-tallet var sommerleirer og møter i den revolusjonære bevegelsen rusfrie i flere tiår. I dag fins det knapt nok mobilisering mot alkohol i arbeiderbevegelsen. Så langt jeg vet, så gjelder dette i de fleste, men heldigvis ikke alle fagforeninger. Og det gjelder i de partiene som regner seg til venstresida eller arbeiderbevegelsen. Alkoholbruk har sivet inn i partiarrangement, faglige møter og kurs.
Til sammenligning var det siste Rødt-landsmøtet før koronapandemien arrangert på et tariffavtalefritt hotell, der landsmøtedeltakerne kunne klarne tankene med alkoholinnkjøp i baren. I Rødt Oslo er det nå slik at en valgvake uten alkohol er utenkelig. Alkoholsalg har fått innpass på flere idrettsarrangement. Fotballklubber har fått skjenkebevilling. I toppidretten tar en sjampanjefeiring av medaljer blitt vanlig med bred tv-dekning. Idrettsheltene leverer gratis alkoholreklame i beste sendetid. Da Ålesund FK rykket opp til Eliteserien for en del år siden, rapporterte NRK Fotball Extra at «sjampanjen flyter i Ålesund i kveld».
Da mange Folkets hus ble bygd rundt 1900, så bidro lokale bryggeri med penger mot å få enerett til alkoholservering. Etter noen tiår så brøt arbeiderbevegelsen disse båndene, og de fleste Folkets hus var lenge alkoholfrie. Så snudde det igjen.
Det tradisjonslike Folkets hus i Oslo er i dag Oslo Kongressenter. På nettsidene ser du knapt forskjell på hvordan Oslo Kongressenter på Youngstorget og Høyres Hus i Stortingsgata markedsfører sine egne opplegg for møter, kurs, konferanser og festlighet.
Alkoholsalg har fått innpass på flere idrettsarrangement.
Fotballklubber har fått skjenkebevilling. I toppidretten tar en sjampanjefeiring av medaljer blitt vanlig med bred tv-dekning. Idrettsheltene leverer gratis alkoholreklame i beste sendetid.
ALKOHOLPROBLEM ELLER SYKDOM?
Samtidig så har alvorlig alkoholtrøbbel og dopbruk blitt omdefinert til sykdom. Sykdom er ikke et kollektivt problem. Å se slik på det vil nærmest krenke taushetsplikt og andre ting. Men det skal behandles individuelt og av helsepersonell. Kreftene som smått om senn vil legalisere hasj, har medvind. Du finner dem i MDG og i Venstre.
Nedbrytinga av klassebevissthet og sosialistisk ideologi har i noen tiår nå nådd side om side med fremveksten av et nærmest klasseløst syn på alkohol og dop. Det fins unntak fra dette, men jeg vil kort sagt si at det står ikke bra til.
HVA MÅ GJØRES?
Så til slutt skal jeg stille noen spørsmål om det i arbeiderbevegelsen er mulig å gjenreise en felles solidarisk kamp mot alkohol og dop. I dag er fagforeningene først og fremst trua av nyliberal økonomisk politikk og undergraving av de kollektive tariffavtalene. For å demme opp mot denne offensiven, må mange bruke tid og krefter på felles innsats i fagforeningene. Dyktige enkeltpersoner skaper ikke nok trykk, samme hvor dyktige de er.
Jeg mener rusgifter bør likestilles med andre miljøgifter og behandles deretter, altså som et kollektivt problem, som en samfunnsonde, for å låne orda fra Kyrre Grepp.
Når det gjelder alkoholspørsmålet, så er vi vel i dag omtrent der den klassebevisste venstrefløya i Arbeiderpartiet var før landsmøtet i 2011. En av forskjellene er at de var i starten på en historisk offensiv som for en periode forandra arbeiderbevegelsen og Norge. Der er ikke vi, for å si det forsiktig.
I dag trenger vi folkeopplysning om hvordan alkoholen kan svekke fagforeninger i kampsituasjoner, og redusere utbytte av kurs som holdes for tillitsvalgte. Fagforeningsbevissthet krever klassebevissthet, og omvendt. Vi må der bygge opp igjen det som sosialdemokratiske ledere systematisk har brutt ned. Så start gjerne i det små. Få i gang prat på jobben, i fagforeninger og blant venner, om hva som er bra og dårlig med alkoholbruk.
Fagforeningsbevissthet krever klassebevissthet, og omvendt. Vi må der bygge opp igjen det som sosialdemokratiske ledere systematisk har brutt ned. Så start
Få i gang prat på jobben, i fagforeninger og blant venner, om hva som er bra og dårlig med alkoholbruk.
Er det mulig å opprette alkoholfrie soner? Kan vi f.eks. få alkoholen og alkoholkapitalen vekk fra alle idrettsarrangement? Skal vi jobbe for det, så har vi bruk for slagord. Kan idrettsfolk da gå i spissen, ikke for å preke personlig avhold, men for å snakke om at alkohol ikke er bra?
På 1950-tallet ble Hjalmar Andersson, eller Hjallis, med sine ni gull og to sølvmedaljer fra OL, VM og EM kjent for utsagnet «Med alkohol i kroppen når du aldri toppen». Så vidt jeg vet, var ikke han avholdsmann. Er det noen som kan lage en 2023-variant av den parolen? Eller det slagordet?
Et av de tyske slagordene fra 1920-tallet og som er nevnt, «Drikkende arbeidere tenker ikke, tenkende arbeidere drikker ikke». Er det i dag mulig å lage slagord med lignende innhold, men med helt andre ord og uttrykk? Altså med ordlyd som fenger blant unge arbeidere i dag? Det har vi bruk for.
Arbeiderklassen og fagforeningene står i en iskald, markedsliberal motvind. Det vil bli lettere å bygge opp motkrefter hvis flere ser at alkoholen påfører oss en kollektiv svekking både av tenkninga og organisasjonsevnen vår. Vi må begynne der.