Illegal handel med narkotiske stoffer og bruk av en rekke slike rusgifter er i dag et fenomen på den globale arena. Dette berører i stadig større grad også landene i Sør (UNDCP, 1997). Raske sosiale og kulturelle endringer som finner sted i disse landene, legger grunnlag for økende og sosialt problematisk rusgiftbruk. For den internasjonale tobakk- og alkoholindustrien utgjør den oppvoksende generasjonen i utviklingslandene et markedspotensiale når konsumet jevnes ut og i noen grad går ned i industrialiserte land.

Det er vel kjent at unge mennesker er blant de mest sårbare i tider med raske sosiale og kulturelle endringer (Firedman, 1985). På bakgrunn av at omtrent halve befolkningen i de fleste Afrikanske land er barn eller unge (Rimmer, 1991), er det god grunn til å være særlig på vakt i forhold til utviklingen i denne delen av verden. Det er også et viktig poeng her at den sosiale infrastrukturen i mange områder svekkes på grunn av kriger, sykdommer (AIDS som sentralt eksempel) og fattigdom. Dette bidrar til at konsekvensene av sosiale og helsemessige problemer raskere blir større enn i land som Norge med den sosiale infrastrukturen på plass (familier, privat og offentlig hjelpeapparat, økonomisk sikkerhetsnett, etc.). Raske økninger eller endringer I brukermønstre blant unge kan derfor utgjøre viktige indikatorer for en pågående utvikling av helse- og sosiale problemer som de aller fleste av utviklingslandene ikke har ressurser til å håndtere.

Behovet er stort for å utvikle og iverksette strategier mot økende rusgiftbruk blant unge mennesker i utviklingsland. For å kunne ha noe håp om å oppnå effekter av slike tiltak over en bred skala, er imidlertid vitenskapelig basert kunnskap om utbredelse, bruksmønstre, og om trender i rusgiftbruk blant unge mennesker i utviklingsland av stor betydning. For å danne et bilde av utviklingen, er det helt klart nødvendig å gjennomføre representative, populasjonsbaserte undersøkelser av høy kvalitet og med jevne mellomrom. I dag mangler de fleste land i Afrika sør for Sahara kompetanse, men i særdeleshet ressursene som er nødvendig både for å gjennomføre enkeltstudier og ikke minst for å etablere gode systemer og rutiner for å følge utviklingen over tid.

Eksisterende kunnskap om rusgiftbruk blant unge mennesker i Afrika gir per i dag kun grunnlag for å tegne et høyst usikkert bilde av situasjonen. Bortsett fra to studier gjennomført i Zimbabwe i 1990 og 1994 (Eide, 1996) er det ingen publiserte kvantitative studier som har forsøkt å studere trender. Videre er det få studier som kan påberope seg å være representative for en hel sub-populasjon av unge mennesker i et land. Større representative studier har imidlertid vært gjennomført innen geografisk avgrensede områder i land som Sør-Afrika, Zimbabwe, Botswana, Nigeria, Kenya (Eide, 1997) og Senegal (Eide, 1999). Nylig er det også gjennomført en sjelden sammenlignende studie av data om rusgiftbruk blant unge fra Tanzania, Zimbabwe og Sør-Afrika (Flisher, 2001).

Selv om det er store problemer forbundet med å sammenligne resultater fra ulike studier som er gjennomført i Afrikanske land (ulike metoder for utvalg, ulike skjema for datainnsamling, til dels sviktende rapportering av ulike metodeaspekter i en lang rekke (særlig små) studier, etc.), er det likevel grunnlag for å si at det eksisterer noen viktige fellestrekk som karakteriserer situasjonen i Afrika sør for Sahara;

  • De mest vanlige rusmidlene som unge mennesker bruker og eksperimenterer med er, i fallende rekkefølge: alkohol, tobakk, cannabis og ulike sniffeprodukter. Med unntak av amfetaminbaserte stimulanter, er andre rusmidler i svært liten grad rapportert eller omfattet av de studiene som er publisert.
  • Kjønnsforskjeller er gjennomgående svært tydelige; Gutter eksperimenterer med og bruker rusgifter i mye større grad enn jenter.
  • Jevnlig (daglig) bruk av alkohol, tobakk eller andre rusmidler er sjelden. Daglig røyking er for eksempel sjelden rapportert av mer enn 10 % i de studiene som inkluderer slike mål.
  • Bruk av rusmidler henger ofte sammen med sosio-økonomisk status og urbanisering. Dette gjelder mest entydig for alkohol og tobakk – enkelte studier har vist motsatt sammenheng for sniffing og cannabis.
  • Sniffing av ulike produkter er vanlig blant marginaliserte barn og unge i de fleste land i Afrika. Ulike studier har også vist at sniffing ikke er uvanlig blant skoleelever og at dette etter alt å dømmer er et problem som er underestimert.

Studien som ble gjennomført i Senegal i 1999 (Eide, 1999) er blant svært få slike studier som kan sies å være representativ for en hel sub-populasjon i et Afrikansk land. Resultatene fra denne undersøkelsen viste at eksperimentell bruk av tobakk, alkohol, cannabis og sniffing på ingen måte var ukjent blant skoleungdom i alderen 16-19 år. Et relativt sett beskjedent omfang av alkoholbruk (omkring 20 % hadde prøvd alkohol minst en gang) kan forklares av forhold knyttet til denne spesielle konteksten. Siden Senegal er totalt dominert av muslimer, er alkoholbruk generelt sett ikke sosialt akseptert. Denne rådende holdningen i voksensamfunnet har etter alt å dømme en preventiv virkning på alkoholbruk som er betraktelig høyere i alle andre land i Afrika sør for Sahara der lignende undersøkelser har vært gjennomført. På den andre siden var prevalenstall for eksperimentering med tobakk relativt høyt i Senegal (58 % av guttene og 20 % av jentene rapporterte at de hadde prøvd tobakk minst en gang). Dette kan innebærer at det finner sted en form for substitusjon mellom alkohol og tobakk. Prevalensratene for cannabis (12 % for gutter og 1 % for jenter) og sniffing (10 % for gutter og 3 % for jenter) skiller seg ikke nevneverdig ut fra tilsvarende undersøkelser i andre Afrikanske land.

Enkelte studier av unges rusgiftbruk i Afrika har fokusert på forholdet mellom kulturell endring og bruk av alkohol og andre rusmidler (se f.eks. Eide, 1997). Studien i Senegal indikerer at ytre kulturell innflytelse er assosiert med økende rusgiftbruk og eksperimentering. Videre tyder resultatene på at lokal kulturell orientering bidrar til å forebygge rusgiftbruk. Disse funnene korresponderer med tilsvarende funn i studiene i Zimbabwe og er for øvrig i overensstemmelse med en rekke antropologiske og andre studier om alkoholbruk i Afrika (Wolcott, 1974, Partanen, 1991).

I en situasjon med raske sosiokulturelle endringer og økende kulturell globalisering kan det ventes en økning i rusgiftbruk dersom effektive mottiltak ikke utvikles og settes i verk. Innflytelse på unge mennesker fra massemedia er sterk over hele verden, ikke minst i utviklingslandene. Det hersker liten tvil om at en del av innholdet i den globaliserte ungdomskulturen har som funksjon å gjøre alt som representerer «vesten» mer attraktivt og at dette også innebærer en stimulering av eksperimentering med og bruk av nye rusgifter på nye måter blant nye grupper i befolkningen.

Til tross for mangelen på forskningsbasert støtte, er den generelt rådende oppfatning at det foregår en økning av rusgiftbruk blant unge i Afrika. Det er også gode grunner til å anta at dette er riktig. Raske sosiale og kulturelle endringsprosesser gjør en slik utvikling sannsynlig, til en viss grad kanskje også uunngåelig. Tiden er åpenbart moden for utvikling av forebyggende strategier som ikke bare er kopier av tiltak som er tilpasset forholdene i industrialiserte land. Ukritisk import av modeller og strategier kan føre til resultater som er langt andre enn de som er intendert. Å vise en video om bruk av kokain blant unge mennesker i middelklasse-USA for en gruppe unge, fattige mennesker i den overbefolkede bydelen Mbare i Harare kan like gjerne føre til en assosiasjon mellom vellykkethet og rusbruk - som det som var filmens egentlige budskap i en annen kontekst. Det finnes ganske sikkert utallige eksempler på slik ukritisk import og bruk av virkemidler i utviklingsland. Ofte gjøres ingen seriøse forsøk på å undersøke situasjonen og å kontekstualisere det som formidles. Faren er dermed stor for at strategien er feilaktig og i verste fall virker mot sin hensikt. Å ta hensyn til forholdet mellom kulturell globalisering og rusgiftbruk er ett element i det å kontekstualisere forebyggende strategier og handling.

Det eksisterer et stort behov for å gjennomføre representative undersøkelser om ungdoms rusgiftbruk i Afrika. Dette er av stor betydning for mulighetene til å utvikle og gjennomføre relevante forebyggende strategier og tiltak. I tillegg til de sosial-epidemiologiske studiene vil det også være nødvendig å videreføre studier av rusmidlers rolle og mening i ulike kontekster i Afrika. Innsatsen som FORUT gjør i Senegal kan framstå som en godt eksempel i denne sammenheng.

Forebygging av rusgiftbruk i Senegal

FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling, er en norsk organisasjon med basis i de norske freds- og edruskapsorganisasjonene IOGT, Juvente og IOGT-Jr. FORUT er for tiden engasjert i Senegal, Sierra Leone, Gambia, Nepal og Norge. I Senegal er det arbeid blant unge som står i sentrum. I Mediesenteret i hovedstaden Dakar får unge mennesker anledning til å lære å bruke moderne kommunikasjonsteknologi i arbeidet for endring og utvikling i sitt eget land. Moderne teknologi blir brukt til å utvikle alternative rusgiftforebyggende metoder og strategier. Del-prosjektet «Local Action» har satt i gang innsamling av eksisterende og utvikling av ny kunnskap om bruk av alkohol og andre rusmidler. I denne forbindelse ble SINTEF Unimed engasjert for å gjennomføre undersøkelsen blant skoleungdom (Eide, 1999). Hensikten med dette samarbeidet var primært å etablere kvalitetsmessig gode data om rusgiftbruk blant unge i Senegal, for derigjennom å legge et nødvendig grunnlag for å kunne studere utviklingen av rusgiftbruken og å utvikle kunnskap av betydning for utvikling av tilpassede forebyggende tiltak og strategier. Lokalt forankret utvikling av forebyggingsstrategier går på denne måten hånd i hånd med forskning.

Referanser

  • United Nations International Drug Control Programme (1997). World Drug Report. Oxford, Oxford University Press.
  • Firedman, H. L. (1985) The health of adolescents and youth: a global overview. World Health Statistics Quarterly, 38, 256 – 266.
  • Rimmer, D. (Ed.) (1991) Africa 30 years on. London, the Royal African Society.
  • Eide, A. H., Acuda, S. W. (1996) Adolescents’ drug use in Zimbabwe – comparing two recent studies. The Central African Journal of Medicine, 42, 5, 128 – 135.
  • Eide, A. H. (1997) Adolescent Drug Use in Zimbabwe. Cultural orientation in a global – local perspective and use of psychoactive substances among secondary school students. Research Center for Health promotion. Bergen, University of Bergen.
  • Eide, A. H., Diallo, I., Thioub, I., Blom, L. (1999) Drug use among secondary school students in Senegal. SINTEF report no. STF78A99529. Oslo, SINTEF Unimed.
  • Flisher, A. J. et. al. (2001) Substance use by students aged 13 – 14 years in South Africa, Tanzania and Zimbabwe (in press).
  • Wolcott, H. F. (1974) The African beer gardens of Bulawayo. New Brunswick, N. J., Rutgers Center of Alcohol Studies.
  • Partanen, J. (1991) Sociability and intoxication. Alcohol and drinking in Kenya, Africa and the Modern World. Helsinki, the Finnish Foundation for Alcohol Studies.