– Stor omstilling har fortsatt barnesykdommer

Avhengighetspasientene dere får, som trenger institusjonsbehandling - hvilke vansker møter de innenfor spesialisthelsetjenesten?

– Det er en betydelig etterspørsel etter døgnplasser, og det kan være en utfordring å finne steder som matcher pasientens behov. Vi ser dessverre også at det er lang ventetid, noe som kan være svært belastende for pasienten og pårørende. Det er også en utfordring at institusjonene i stor grad kan velge ut hvilke pasienter de ønsker å gi et tilbud, om de passer inn i deres ”program”, bruker de ”riktige” eller ingen medisiner, og andre kriterier som vi må forholde oss til. Vi har regelmessige møter med 1.linjen og deres ruskonsulenter. Det er vår oppfatning at vi har et svært godt samarbeid med våre bydeler og kommune. Her drøfter vi ulike saker, gir og mottar veiledning, og vi har blant annet arrangert kurs i ”motiverende samtaler” m.m.


TYDELIGGJØR PASIENTENES MÅL

Hvordan fungerer systemet med Individuell Plan? 

– Vi har lange tradisjoner innenfor rusgiftfeltet med å jobbe i ansvarsgrupper rundt pasienter. Det Individuell plan kan tydeliggjøre, er at det er pasientens mål, som skal være overordnet i vårt arbeid. Selve dokumentet ser vi dessverre ofte blir liggende i skuffen, og ikke blir løpende oppdatert. Dette betyr ikke at det ikke gjøres godt arbeid, men at det i en hektisk hverdag kanskje ikke prioriteres like høyt å oppdatere planene, eller at en ikke har gjort én person ansvarlig for dette og oppnevnt en såkalt koordinator.  Jeg synes de fleste institusjonene har blitt dyktige til å lage gode planer, så blir utfordringen å følge dette opp etter utskrivning - der kan vi helt klart bli bedre.


Hvilket inntrykk har du av NAV (samarbeidet mellom arbeidsformidling, trygd og sosialkontor) i området der dere jobber?

– Vi ser at kontorene i en overgangsperiode har slitt med kapasitet og å oppfylle lovkrav, men det ser også ut til å lette samarbeidet rundt enkeltpasienter. Vi har inntrykk av at arbeidspresset har vært formidabelt på de NAV-ansatte, men ser også at det går seg til etter hvert. Noen av kontorene har ansatt en såkalt ”Los” som bistår pasienten og ansvarsgruppa i å finne egnet ytelse og informere om tiltak.


Hva ser du som de store utfordringene i samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene? 

– Vi er fortsatt inne i en fase hvor man diskuterer hvem som skal ha et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten og hvem som bør ivaretas på bydel/kommune. Det er for eksempel dårlig utbygd med tanke på bolig til mennesker med sammensatte vansker. Vi ser også et behov for ambulante team som kan bistå brukere med dårlig fysisk og psykisk helse. Vi ser at de dårligste pasientene ofte blir bydelens ansvar fordi de i liten grad kan nyttiggjøre seg et tilbud innen spesialisthelsetjenesten. Vår erfaring er at førstelinjen sliter med å få bistand fra spesialisthelsetjenesten i kriser, for eksempel fra Akutteam i psykiatrien, mangel på ambulante tjenester og som tidligere nevnt egnede boliger.

KOMMUNENE KLARER DET IKKE ALENE

Bjarne Håkon Hanssen ønsker å gi kommunene mye større ansvar. Er kommunene i stand til å håndtere avhengighetspasienter selv, eller hva skal til for at disse pasientene skal få optimale muligheter til et verdig liv? 

– Det er utvilsomt behov for den samhandlingsreformen som er foreslått, men kommunene er ikke, slik det ser ut i dag, i stand til å håndtere avhengighetspasienter selv. Førstelinjen må på sett og vis få hevet sin status, slik at de kan få bistand fra spesialisthelsetjenesten når de har behov for det. Det er mye kompetanse i førstelinjen, men man trenger lettere tilgang på akutt avgiftning og akuttpsykiatrisk hjelp, og et smidig samarbeid for å ikke brenne ut dyktige fagfolk i førstelinjen.

Dersom kommunene får dette økte ansvaret, kan vi da la være å bygge ut avhengighetsbehandling i spesialisthelsetjenesten, eller er det uløste behov der også? 

– Det er fortsatt uløste behov i spesialisthelsetjenesten, men det vil nok hjelpe hvis man blir bedre rustet til å ivareta en del pasienter i førstelinjen i et forpliktende samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Vi kan nok ikke minst ønske oss et mer fleksibelt tilbud innen døgnbehandling.

MER BYRÅKRATI OG HØYERE KRAV

De kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten arbeider ut fra ulike lovverk. Skaper dette problemer for samarbeidet?  

– Det er nok blitt mer byråkratisk i spesialisthelsetjenesten på godt og vondt. Det er høyere krav til faglig forsvarlig behandling, dokumentasjon m.m. noe som jo er positivt. Samtidig er det større krav til ”produksjon” dvs antall samtaler pr dag, noe som fører til at vi må prioritere de som møter og kan betale sin egenandel (kr.280,-).

Gunn Eva Bekken er klinisk sosionom ved Akershus universitetssykehus HF, Avdeling rus og avhengighet ved seksjon Grorud ruspoliklinikk og psykiatrisk ungdomsteam. Denne enheten dekker bydelene Grorud og Stovner i Oslo, samt Nittedal kommune. Ved ruspoliklinikken gjøres rettighetsvurderinger av henvisninger til Tverrfaglig spesialisert rusbehandling, både døgn- og poliklinisk. Det gis poliklinisk behandling til mennesker med rusgiftrelaterte og psykiske vansker samt spilleavhengighet. Avdelingen gir også tilbud til pårørende og samarbeider med 1.linjen og andre aktuelle aktører. Enheten forsøker også så langt rammene tillater det å være arenafleksibel, dvs møte pasienten der han/hun er, når det blir for vanskelig å møte på poliklinikken.