Samtidig er politiets oppklaringsprosent for forbrytelser og lovbrudd absolutt lavest her. Men også i øvrige byer ser vi de samme tendensene. Vi har derfor valgt å vie dette nummeret av Mot Rusgift til problemene med alkohol og narkotika i disse byene.

Det er ikke slik at byenes myndigheter passivt sitter og ser på at problemene vokser. De forsøker å finne mottiltak. Noen av disse tiltakene er mer vellykkede enn andre. Vi framhever derfor i et intervju Overdoseteamet i Trondheim, som gjennom sitt oppsøkende arbeid i byens narkomiljø kanskje er mer effektive enn for eksempel sprøyterommet i Oslo. I Oslo har man engasjert vektere for å drive narkotikasalget vekk fra åpne narkotikascener, hvilket visker ut det prinsipielle skillet mellom politi, vektere og borgervern. Vekterne kommer i en mellomposisjon, de har ingen politimyndighet, men de har øyne og ører, og de påvirker åpenbart narkoselgerne til å finne andre jaktmarker. Vi lar også politiet komme til orde for å synliggjøre at politiets forebyggingsarbeid er viktig. Roger Andresen hevder at vi ligger på europeisk toppnivå når det gjelder å forebygge nyrekruttering til kriminelle miljøer, gjennom en bevisst satsing på dette. Medlem av Det Kriminalitetsforebyggende Råd, Henry Ove Berg peker på at kampen for et bedre uteliv også henger sammen med en aktiv alkoholpolitikk. Mye av denne politikken er overlatt til kommunene å utforme, og den er da også blitt nokså forskjellig i hver kommune. Men de byer som har innskrenket skjenketiden med en time, har opplevd positive effekter av dette når det gjelder vold og offentlig uorden på nattestid. Nå har regjeringen foreslått å redusere maksimaltiden med en time over hele landet. Også nasjonale myndigheter må ta ansvar i alkoholpolitikken, noen ganger på tvers av ønskene hos sterke krefter i kommunene selv. Vi er tilhenger av nasjonale reguleringer på områder som har en sterk folkehelseprofil, slik alkoholpolitikken har, og hvor sterke næringsinteresser i kommunene gjør det vanskelig for lokalpolitikerne å foreta de nødvendige innstramminger i en alt for liberal alkoholpolitikk.

Oslo er et interessant kasus. Her har byrådet, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, en aktiv holdning mot narkotika, selv om oppfølgingstjenestene i bydelene ligger langt tilbake i forhold til behovet. Men på alkoholpolitikkens område ønsker men en så fri flyt som mulig, uavhengig av all dokumentasjon av at alkoholproblemet er vårt største rusgiftproblem. Vi viser i artikkelen om alkoholforskningens resultater, hvilke virkemidler som er effektive, og hvilke som ikke har noen virkning. Byrådet i Oslo (og mange andre myndigheter) synes å sverge til alkoholpolitiske virkemidler som er virkningsløse, mens de som ifølge forskning er virkningsfulle, tydeligvis er politisk helt utenkelige. I artikkelen om alkoholpolitisk verktøykasse har vi forsøkt å synliggjøre at man kan nærme seg denne problematikken med et sett av tiltak, som hver for seg kanskje ikke har stor virkning, men som sammen med andre tiltak kan bidra til å redusere alkoholforbruket og -problemene.

Det såkalte ”Heroinutvalget”, som ledes av Thorvald Stoltenberg, skal innen neste vår legge fram forslag om hva som kan gjøres for de tyngste stoffbrukerne i storbyene våre. De driver nå med reisevirksomhet rundt til andre europeiske land for å se på tiltak. Roger Andresen, som sitter i utvalget, sier at andre steder har de greid å finne løsninger ved å komme til enighet, mens vi i Norge fortsatt rir våre ulike kjepphester.

Det er nok viktig å komme til enighet om en politikk, og at alle myndigheter støtter opp om denne. Men hva hvis man blir enige om feil politikk? Det Sverige og Sveits har felles, er en enighet om politikken. Men Sveits driver en liberal narkotikapolitikk, som alminneliggjør narkotikabruken. Sverige driver en restriktiv narkotikapolitikk, som forbyr all bruk. Vi vil imidlertid advare mot en idyllisering av situasjonen i Sveits, som i Sverige. Narkotikaproblemet er ikke borte i noen av landene, og vil ikke bli det. Hvis vi skal velge, tror vi likevel Sverige har valgt den riktigste politikken. En restriktiv narkotikapolitikk bidrar til lavest antall brukere, lavest antall avhengige og lavest antall personer som trenger behandling. Men denne diskusjonen er vi ikke ferdige med.