Stortingsmelding Meld. St.15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga

Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar har nettopp vært ute på høring i Stortinget. Dette er et innspill fra organisasjonen FMR: Fellesskap - Menneskeverd - Rusfrihet, tidligere Forbundet Mot Rusgift. Vi vil gjerne gripe fatt i enkelte områder som regjeringen må håndtere i sin varslede melding om en forebyggings- og forebyggingsreform. på rusfeltet.

Selv om det er mange aspekter ved folkehelsemeldingen vi kunne tatt tak i, vil vi konsentrere oss om de avsnittene som handler om alkohol- og narkotikaproblematikken.

EN UHELDIG FORSINKELSE

Først så vil vi beklage at den varslede forebyggings- og behandlingsreformen ikke blir lagt fram før i 2024, ikke i 2023 som tidligere varslet. Bakgrunnen for denne beklagelsen er at det siden stortingsbehandlingen av Solbergregjeringens rusreformforslag, som ble nedstemt, har oppstått en usikkerhetssituasjon når det gjelder narkotikaforebygging.

Mens lovgivningen er uforandret, har mye av det forebyggende politiarbeidet på grunnplanet blitt mer og mindre borte som følge av innspill fra Riksadvokaten. En normalisering av holdninger og bruk av narkotika er i gang. Det betyr også mindre avdekking fra politiets side av narkotikabruk blant unge brukere som ennå ikke har utviklet avhengigetsproblemer og blant rekreasjonsbrukere, både i utelivet og på offentlige arenaer ellers.

Dette har også medført at de vedtatte rådgivningsenhetene i kommunene heller ikke har fått noen unge i faresonen å jobbe med. Og på gateplan er oppfatningen at bruk av cannabis, og kanskje også av andre narkotika, er blitt mer og mindre normalt og sett på som lovlig. Jo lenger det går før nye lovmessige retningslinjer er på plass, jo vanskeligere blir det å håndheve en restriktiv holdning til narkotika.

Et alternativ til en framskynding av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform er å ta politiets avdekkingsplikt for narkotika ut av reformen raskere, for å presisere hva man mener at politiet skal gjøre når det gjelder avdekking av narkotikabruk på gateplan, f.eks. ved følgende formuleringer.

Bruk, besittelse og kjøp av narkotika skal fortsatt være forbudt og straffbart.
Politiet må sikres lovhjemmel til å avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika.

På denne måten vil politiet få de verktøy de trenger for å samhandle godt med rådgivningsenhetene og kommunenes helseapparat for øvrig og sørge for at unge får helsehjelp raskt ved avdekking av en begynnende narkotikakarriere.

Vi ser at regjeringen har nedsatt et nytt utvalg som skal se på de strafferettslige og straffeprosessuelle sider av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet.

Utvalget skal ta utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som anses som rusavhengige. Dette innebærer at utvalget ikke skal drøfte spørsmålet om avkriminalisering. Utvalget skal imidlertid legge til grunn at rusavhengige skal få helsehjelp, og ikke møtes med følbare straffereaksjoner i saker om bruk og befatning med narkotika til egen bruk. Utvalget skal også, så langt det er mulig, foreslå et presist rettslig innhold i begrepet rusavhengig.

Utvalget skal ta utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som anses som rusavhengige.

NARKOTIKARELATERTE DØDSFALL

I Norge har det de siste årene dødd omtrent 260 (324 dødsfall i 2020, 241 dødsfall i 2021 og 321 i 2022) personer av rusmiddeloverdoser pr. år. Dette tallet er blant de høyeste i Europa, selv om det ligger ca. 40 prosent lavere enn ved årtusenskiftet. Man tror også at Norge har en mer pålitelig statistikk enn mange land i resten av Europa.

Men mens heroin tidligere var den altoverskyggende årsaken til overdoser, framkalles opioidrelaterte dødsfall i dag i majoriteten av tilfellene av forskrevne legemidler mot smerte, som Tramadol og Oksykodon.

Dette er et økende problem i Norge. I USA, som har ti ganger så høye overdosetall som hos oss, startet problemene de står i i dag, med overforskrivning av opioide smertestillende for 20 år siden. Dersom vi skal unngå å få samme utvikling, må vi sette inn tiltak nå.

NALTREKSON

Rusmiddelavhengige som sitter i fengsel eller som er under medikamentfri avhengighetsbehandling, eller som skrives ut av LAR-programmet er ofte svært utsatt for overdoser de første ukene etter utskrivning. Det finnes nå medikamenter som kan gi beskyttelse mot overdose i inntil en måned, som langtidsvirkende buprenorfin og naltrekson.

Disse medikamentene er ikke allment tilgjengelige i Norge på grunn av pris, men det må tas tiltak for å gjøre disse tilgjengelige og bruken av dem kjent.

Langtidsvirkende Naltrekson er ikke godkjent som legemiddel i Norge, da produsentene i USA ikke har vært interessert i å markedsføre det i Europa. Det vil også være relativt dyrt. Men i motsetning til f.eks. metadon eller buprenorfin, beregnes en vanlig naltrekson vedlikeholdskur til å vare i ca. 2 år, mens LAR-behandling og utgiftene for de fleste er beregnet til å vare livet ut.

Den rådende veilederen for medikamentassistert rehabilitering i Norge tilsier at leger i TSB skal vurdere om pasienten er kommet langt nok i sin opioidavhengighet til å skulle inkluderes i LAR, av fare for at LAR-tilknytningen kunne øke den fysiske opioidavhengigheten dersom pasienten ble inkludert i LAR for tidlig.

Denne faren vil ikke være til stede dersom man vurderer langtidsvirkende naltrekson som en tidlig behandlingsform.

Vi foreslår derfor at helsemyndighetene setter i gang en prosess for å gjøre langtidsvirkende naltrekson tilgjengelig til bruk overfor opioidavhengige i Norge
Vi foreslår at naltrekson blir inkludert i LAR som et medikament som kan benyttes overfor LAR-pasienter i tidlig utviklingsfase av avhengighet, og som et tiltak ved utskrivning fra LAR, og eventuelt etter nedtrapping fra LAR.
Det må utvikles retningslinjer som i større grad enn i dag, begrenser forskrivning av opioidholdige smertemedisiner, både fra sykehus- og allmennleger, til personer med kronisk smerte.
De smertepasienter som allerede har fått forskrevet smertestillende opioider for kroniske smertetilstander, og som ikke har åpenbar og varig effekt av slik behandling, må få tilbud om nedtrapping og overgang til alternative smertemedisiner/smertebehandlingsmetoder.
Informasjonstiltak mot helsepersonell og allmennheten må gjennomføres, for å dempe forventingene om opioidforskriving ved kroniske smertetilstander.
Reseptregisteret må tas i bruk for å kunne avdekke uforsvarlig forskrivning av slike medikamenter.
Langtidsvirkende buprenorfin og naltrekson må gjøres til et supplerende tiltak i LAR, og tilbys løslatte rusavhengige og utskrevne avhengighetspasienter.
Nalokson nesespray må deles ut til helse- og ambulansepersonell, og i brukermiljøene.
Brukermiljøene må få opplæring i livreddende førstehjelp, inklusive bruk av nalokson nesespray.

De nylig fremlagte resultatene fra Folkehelseinstituttets årlige spørreundersøkelser viser også at cannabisbruken har økt siden 2012, både blant ungdom og unge voksne.

BRUKSUTVIKLINGEN AV NARKOTIKA

Folkehelsemeldingen hevder at det «Ikkje er grunnlag for å seie at bruken av narkotika har endra seg vesentlig dei siste åra». Dette er en sannhet med modifikasjoner, særlig dersom man ut fra en slik konstatering mener at det ikke er grunn til bekymring over utviklingen av narkotikabruk blant ungdom og yngre voksne.

En rapport fra Folkehelseinstituttet omhandler erfaringer og holdninger elever ved 34 videregående skoler har med og til cannabis. Resultatene i denne rapporten viser at 15 prosent av elevene ved disse skolene oppgir å ha brukt cannabis i løpet av det siste året (CANN 2021: FHI 2022).

De nylig fremlagte resultatene fra Folkehelseinstituttets årlige spørreundersøkelser viser også at cannabisbruken har økt siden 2012, både blant ungdom og unge voksne. I tillegg har det også vært en økning i bruken av kokain, særlig de siste årene (SSB og FHI).

Ungdata, som regelmessig gjennomføres på omtrent alle norske ungdoms- og videregående skoler, og som i europeisk målestokk er en av de største undersøkelsene av ungdom og ungdomskulturen, viser en markant økning i cannabisbruk både blant jenter og gutter og fra alle klassetrinnene på ungdomsskolen og på videregående. I tredje vgs. har over 25 prosent av guttene brukt cannabis siste år, og over 13 prosent av jentene.

Resultatene fra fjorårets Ungdatarapport viser at også bruken av andre narkotiske stoffer enn cannabis har økt de siste årene blant elever på videregående, fra 2 prosent i 2014-16 til henholdsvis 8 og 5 prosent for gutter og jenter i vgs. i 2022 (Ungdata 2022).

En annen unik god norsk undersøkelse er helse og trivselsundersøkelsen blant studenter i høyere utdanning (SHoT), som gjennomføres regelmessig hvert fjerde år, som også viser til en markant økning i narkotikabruk blant studenter. Blant studentene oppgir 16 prosent å ha brukt cannabis siste år, og 6 prosent har brukt kokain. Og 21 prosent oppgir å ha brukt minst ett narkotisk stoff siste år. (Sivertsen B, Johansen MS. “Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2022”.

Selv om tallene i noen undersøkelser viser at det ble en liten nedgang under pandemien, viser utviklingen nå at det har skjedd et trendskifte i norsk ungdoms bruk av cannabis. Vi ligger likevel godt under forbruksnivået for cannabis dersom man sammenligner med forbruksnivået i Europa, men vi er på vei oppover på sammenligningsskalaen, og utviklingen viser en normalisering av holdninger og bruk av cannabis.

Antallet unge som nå søker behandling med cannabis som hovedproblem er de siste årene økt med ca. 40 prosent. Både foreldre, unge og myndigheter er bekymret for at ungdomsmiljøet ser ut til å hardne til i enkelte områder av landet.

Her er ikke oppgaven først og fremst bare å gi behandling og hjelp, men å forhindre at stadig nye barn og unge trekkes inn i bruk av narkotika.

NARKOTIKA OG BARNS RETTIGHETER

Folkehelsemeldingen har under punkt 3.2 «Fridom og tryggleik» henvist til flere internasjonale menneskerettskonvensjoner som Norge har sluttet seg til, og som skal bidra til å oppfylle retten til helse. Barns rett til helse, frihet og trygghet nevnes også i omtalen av FNs barnekonvensjon, men henvises ikke til som en eksplisitt narkotikaforebyggende forpliktelse.

Antallet unge som nå søker behandling med cannabis som hovedproblem er de siste årene økt med ca. 40 prosent. Både foreldre, unge og myndigheter er bekymret for at ungdomsmiljøet ser ut til å hardne til i enkelte områder av landet.

Vi vil minne om FNs barnekonvensjons artikkel 33, (Forenklet utgave): «Barnet skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika.». Denne konvensjonen er i sin helhet tatt inn i den norske menneskerettsloven av 1999. Den henviser til FNs narkotikakonvensjoner, som også fastslår at innehav av narkotika til eget bruk skal betraktes som en kriminell handling.

Norge har ratifisert både FNs narkotikakonvensjoner og Barnekonvensjonen.

Koblingene mellom narkotikakontroll og barns rettigheter er åpenbare, da FNs barnekonvensjon, artikkel 33 er den eneste menneskerettighetsbestemmelse fra FN som bokstavelig refererer til narkotika. Tilsvarende språkbruk og rekkevidde angående beskyttelse av barn som i barnekonvensjonen artikkel 33 brukes også i forordet til narkotikakonvensjonen av 1988. Etter standard juridisk metodikk betyr dette at barnevern er omdreiningspunktet og utgangspunktet når det gjelder menneskerettigheter og narkotikapolitikk.

Vi regner med at regjeringen vil komme tilbake til barns rettigheter i forbindelse med narkotikapolitikk når forebyggings- og behandlingsreformen blir lagt fram. Narkotika er et stikkord for problemer spesielt i fattige og underpriviligerte boligområder i de største byene, hvor ungdomsgjenger rekrutterer blant små barn og ungdommer til narkotikabruk, narkotikaomsetning, vold og annen kriminalitet, og hvor bakmenn holder i trådene.

Narkotikaomsetning er drivkraften i denne utviklingen, og en klar målsetting må være å bekjempe den dersom retten frihet, trygghet og helse skal oppnås, og forskjellen mellom barn fra dagens privilegerte og mindre privilegerte strøk skal reduseres.

Dette krever også at politi og påtalemyndigheter får ressurser og myndighet til å stoppe spredning og bruk av narkotika blant barn og unge, i fattige forstads- og sentrumsområder i de største byene. for å redusere uheldige, individuelle utviklingsforløp før de utvikler seg til store problemer. Vi ber om at regjeringen og Stortinget gir tydelige signaler om at all omsetning, spredning og bruk av illegale narkotika skal følges opp, slik det også legges opp til i Hurdalsplattformen.

EN HELHETLIG FOREBYGGINGSREFORM

Folkehelsemeldingen nevner at et formål med den nye forebyggings- og behandlingsreformen skal være at «tilgangen og etterspurnaden etter rusmiddel reduserast». Da er det vel og bra med helsefremmende tiltak overfor barn og unge, men man trenger også rusmiddelspesifikke tiltak, for å begrense russefylla, narkotikaomsetning på skoler, og i boligområdet, og på festivaler og konserter. I tillegg til at det selvsagt er viktig å oppdage og sette inn tiltak for å oppdage individuelle rusproblemer hos barn og unge og deres foreldre tidlig, trenger man også generelle holdningsmessige og regulatoriske tiltak som når ut til alle barn og til foreldrene.

Som et tillegg vil vi påpeke at den siste økningen i bruk av kokain blant ungdom (se Ung i Oslo 2023) også i stor grad er «alkoholdrevet», dvs. at stort forbruk av alkohol i forbindelse med russefeiringen også legger grunnlaget for økende bruk av kokain. (Kokain blir brukt for å føle seg mer edru, når man har drukket mye alkohol.)

ALKOHOL

Det heter i regjeringens folkehelsemelding at det overordnede målet med rusmiddelpolitikken er å redusere de negative konsekvensene rusmiddelbruk har for enkeltpersoner, tredjepersoner og samfunn. Som et ledd i dette er det nødvendig å avgrense forbruket av alkohol og forebygge bruk av ulovlige rusmidler.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har gjennom handlingsplan for forebygging og begrensning av ikke-smittsomme sykdommer (noncommunicable diseases, NCD) vedtatt et globalt mål om reduksjon i skadelig bruk av alkohol med minst 10 prosent innen 2025 sammenliknet med 2010.

I den globale handlingsplanen mot alkohol for 2022-2030 endret WHO målet om 10 prosent reduksjon i skadelig bruk innen 2025 til 20 prosent reduksjon innen 2030. Ifølge Folkehelsemeldingen vil strategiperioden for Norge bli utvidet til 2030 i tråd med målet til WHO.

Alkoholbruk er en ledende risikofaktor for sykdomsbyrde over hele verden, og står for nesten 10% av globale dødsfall blant befolkninger i alderen 15-49 år, og utgjør alvorlige konsekvenser for fremtidig befolkningshelse i mangel av politiske tiltak i dag (Lancet 2018). Den utbredte oppfatningen av helsemessige fordeler av alkohol trenger revisjon, særlig ettersom forbedrede metoder og analyser fortsetter å vise hvor mye alkoholbruk bidrar til global død og uførhet. Forskningsresultater viser at det sikreste nivået av alkoholbruk er null. Dette nivået er i strid med de fleste nåværende helseretningslinjer, som forfekter helsemessige fordeler forbundet med å konsumere opptil to drinker per dag.

Alkoholbruk bidrar til helsetap fra mange årsaker og krever sin pris over hele levetiden, særlig blant menn. Politikk som fokuserer på å redusere forbruket på befolkningsnivå, vil være mest effektiv for å redusere helsetapet fra alkoholbruk.

NEDGANG I ALKOHOLFORBRUKET?

Vi ser at det registrerte alkoholforbruket i Norge for 2021 er det høyeste som noen gang er regisrrert hos oss. FHI sier samtidig at taxfree-importen i 2021 var svært lav på grunn av pandemien (ca. 0,06 liter ren alkohol) og at grensehandelen var vanskelig å måle, grensende ned mot null, slik at et samlet alkoholforbruk på rundt 7,5 liter ren alkohol pr. person 15 år og over er den historisk høyeste målingen som er foretatt. (Bergsvik, FHI 2022, Alkoholomsetningen i Norge – FHI, nedlas- tet 23.05.2023).

Vi viser til WHOs anbefaling om å redusere alkoholforbruket i befolkningen mest mulig ved hjelp av universelle tiltak for å redusere det totale alkoholkonsumet.

ALDERSGRENSER

Vi har merket oss at Folkehelsemeldingen har en omfattende omtale av tiltak regjeringen vurderer på tobakksområdet, mens omtalen av tiltakene som gjelder alkohol og narkotika er mindre omfattende. Vi antar at dette henger sammen med den planlagte stortingsmeldingen om rusforebygging og rusbehandling som er varslet i 2024. Vi finner likevel grunn til å peke på noen av områdene der nye tiltak vil kunne bidra til å redusere levealdersforskjellene og øke antallet friske leveår.

Vi viser til forslaget fra Helsedirektoratet om å øke aldersgrensen for tobakksvarer til 20 år. Vi finner grunn til å minne om at aldersgrensen for øl og vin fortsatt er 18 år, mens den for brennevin er 20 år. Etter vårt syn ville det vært hensiktsmessig å også heve aldersgrensen for øl og vin til 20 år.

Avgiftsbelagt omsetning av alkoholholdige drikkevarer, liter ren alkohol pr innbygger 15 år og eldre, 1990-2021. Kilde SSB, 2022. (For 1998 mangler omsetningstall).

Det vil være langt vanskeligere for en 16-åring å få kjøpt alkohol hvis aldersgrensen for alle alkoholvarer var 20 år, noe som ville føre til at færre debuterer med alkohol i ung alder og dermed legger seg til tidligere alkoholvaner.

Det er også påvist at tidlig alkoholdebut legger grunnlag for et høyere alkoholforbruk senere i livet sammenlignet med personer som debuterer senere. Folkehelsemessig vil det være mye å vinne på å heve aldersgrensene – og derved utsette debutalderen med kanskje ett til to år.

Det finnes internasjonale erfaringer som peker i retning av at en heving av aldersgrensene kan være en vellykket strategi.

I 1970-åra senket mange stater i USA sine aldersgrenser for å kjøpe alkohol fra 21 til 18 år. Basert på erfaringene fra disse endringene vedtok USA en føderal lov i 1984 som innebar at full støtte til utbygging og vedlikehold av veier bare ble gitt til stater med 21 års aldersgrense for kjøp av alkohol. Resultatet var at etter en tid hadde alle statene økt aldersgrensene til 21 år.

Det ble gjort mange studier av effektene av disse endringene:

KONKLUSJONER:

Når aldersgrensene ble senket, ble det flere trafikkulykker der alkoholpåvirkede 18 til 21 åringer var involvert.
Når aldersgrensene ble hevet, ble det færre trafikkulykker der alkoholpåvirkede 18 til 21 åringer var involvert.
I noen, men ikke alle statene, ble det også påvist en generell nedgang i alkoholkonsumet blant 18 til 21 åringer.

Flere studier viser en klar sammenheng mellom endringer i aldersgrenser og endring i ungdoms alkoholforbruk. Vårt naboland, Danmark, hadde lenge ingen aldersgrenser, men i 2002 ble det satt en aldersgrense for salg til 15 år. Dette førte til en nedgang på 36% i andelen ungdommer under 15 år som brukte alkohol sist måned. (Møller, 2002, S. 92)

TAXFREE

Regjeringens skatteutvalg (2022) anbefaler å avvikle taxfree-ordningen. Taxfree-ordningen undergraver det norske avgiftssystemet og den norske alkohol- og tobakkspolitikken, ved at den øker til- gjengeligheten og forbruket av alkohol og tobakk, og ved at den utfordrer Vinmonopolets stilling. Ordningen har også uheldige klima-, miljø- og fordelingseffekter.

Vi ser også at Stortinget den 25.04.2023 har behandlet Meld. St. 10 (2022-2023) om norsk luftfartsstrategi, og at det er opp til regjeringen å legge fram et forslag til vedtak i denne saken. Vi konstaterer at det ennå ikke er lagt fram noe endelig forslag i taxfree-saken.

Taxfreesalget utgjør i normale år om lag 12 prosent av den totale alkoholomsetningen. Dette er et betydelig tillegg til det avgiftsbelagte salget.

Beregninger anslår at en avvikling av taxfreeordningen ville medføre en nedgang i den totale alkoholomsetningen på 0,11-0,25 liter ren alkohol pr. innbygger over 15 år.

En avvikling av taxfreeomsetningen av alkohol og en nedgang i denne størrelsesorden ville kunne bety en bedring av norsk folkehelse, som ville resultere i færre alkoholrelaterte dødsfall (bla, dødsulykker, og alkoholforgiftninger), færre selvmord og drap, færre domfellelser for voldskriminalitet, mindre sykefravær i arbeidslivet.

Taxfree-salget er med på å undergrave Vinmonopolets legitimitet og egnethet som begrensende alkoholpolitisk redskap.

Inntektene fra taxfree-ordningen brukes av Avinor til å subsidiere ulønnsomme flyplasser og flyruter. På denne måten holdes en viktig del av norsk infrastruktur utenfor det norske statsbudsjettet, og blir på denne måten ikke underlagt de samme prioriteringshensyn som resten av kommunikasjonsnettet, som veier og jernbaner. Samtidig vet vi at regjeringen også har vedtatt å subsidiere billettpriser på kortbaneflyplassene. Disse pengene må tas utenfor bidragene fra taxfreeordningen. Under pandemien kom det ingen penger inn i taxfree-ordningen. Da måtte staten likevel subsidiere flyplassene.

Taxfree-ordningen bidrar til i normale tider at fly- og fergereiser blir vesentlig billigere for passasjerene. Nordmenn er blant de folkeslag i verden som reiser mest. Dette bidrar mye til klimautslipp. EU har avskaffet taxfreesalg EU-landene imellom.

Vi anbefaler at Norge gjør tilsvarende, både for reiser til EU og til andre land, og avskaffer taxfree-ordningen, av hensyn til folkehelse, Vinmonopolets legitimitet og for å oppnå reduserte klimautslipp.

FRIHET

Spørsmål om avhold og alkoholrestriksjoner blir ofte oppfattet som en diskusjon om frihet. Mange ønsker frihet til å velge selv om de vil drikke alkohol uten «barnepiker» som skal passe på. Den som er avholds velger også selv, det er ingen som tvinger folk til å la være å drikke alkohol, bortsett fra at mange føler et visst drikkepress i noen sammenhenger.

Men når vi framholder at alkohol i hovedsak har skadelige effekter for den enkelte og for samfunnet, øker det troverdigheten dersom vi som enkeltindivider og medlemmer av en ikke-brukerorganisasjon også tar konsekvensen av dette ved å avstå fra all alkoholbruk.

Dessuten: Frihet er å gjøre det man vil så lenge det ikke skader andre. Alkoholproblemet skader mange, og innskrenker andres frihet. Den som er avhengig av alkohol, eller som blir utsatt for drikkepress, har heller ikke full frihet. Å holde seg borte fra alkohol er derfor et frigjøringsprosjekt både individuelt og samfunnsmessig.

De som ønsker å holde seg borte fra alkohol på grunn av avhengighetsproblemer
Barn og andre pårørende av alkoholavhengige som trenger støtte og alkoholfrie miljøer.
De som ikke kan, ikke vil eller ikke tør drikke alkohol.
Framtidige generasjoner, ungdom som trenger utsette eller ikke gjennomføre alkoholdebuten
Alkoholbrukerne, som gjennom å ha alkoholmotstandere i sitt miljø påvirkes til å drikke mindre enn de ellers ville ha gjort.

Frihet er å gjøre det man vil så lenge det ikke skader andre. Alkoholproblemet skader mange, og innskrenker andres frihet.

Edruskapsorganisasjonene vil alltid være der som en kritisk og kunnskapsrik stemme til ulike liberaliseringsforslag i alkoholpolitikken.

Men kanskje burde også regjeringen anerkjenne det grasrotarbeid som bevegelsen gjør og som kan bidra til at folkehelsearbeidet på alkoholfeltet blir bedre og favner flere. Vi trenger ikke fler bevillinger, men derimot flere bevilgninger.

Temasider

Tidsskriftet RUSFRI