For å gi pasienten litt bedre tid til å slå seg til ro, henvises en ofte til § 10-4 i Helse- og omsorgslo- ven, som gir behandlingsinstitusjoner mulighet til å inngå en avtale om «avtalt tvang» ved innleggelse. Det vil si at pasienten går med på å eventuelt holdes tilbake med tvang i tre uker dersom han/hun ønsker å droppe ut fra behandlingen.
Drop out er mest vanlig de første to-tre ukene et- ter innleggelsen, noe som medfører at behandlingen ikke kan fullføres, og at vedkommende pasient igjen trer inn i behandlingskøen. FMR ønsker at denne ordningen skal tas i bruk som en ordinær prosedyre ved alle innleggelser i institusjonsbehandling.
Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske hel- se for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon utpekt av regionalt helseforetak, for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake der i opptil tre måneder etter § 10-2 i Helse- og omsorgsloven.
Et slikt tiltak skal godkjennes i Fylkesnemnda, men kan som strakstiltak iverksettes med en gang. For- utsetning er også at det finnes et egnet behandlings- tiltak.
Det er nå dokumentert at tvangsinnleggelse har positiv effekt for noen rusmiddelavhengige.
En norsk studie fra perioden 2013–17 (1–5), der man undersøkte hvordan det gikk med tvangsinn- lagte med rusbrukslidelser innlagt etter § 10-2 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) seks måneder etter utskrivning, viste at innleggelse i tverrfaglig spesia- lisert rusbehandling (TSB) ga bedre rusmestring og høyere livskvalitet (1–4).
Hovedtendensen var at forbedringene i rusmestring var noe mindre hos de tvangsinnlagte enn hos de frivillig innlagte. En firedel av de tvangsinnlagte var blitt avholdende, andre hadde redusert bruksfre- kvensen.
Alternativet til tvangsinnleggelse er som oftest in- gen behandling – og med det gradvis forverring. Hvis man tar dette i betraktning, må resultatene for tvangsgruppen vurderes som rimelig gode (3).
Seks måneder etter utskrivning hadde 58% av samtlige en statistisk signifikant bedret livskvalitet, og hos 26 % var det en betydelig bedring. Ingen var blitt dårligere.
På bakgrunn av dette må det vurderes om tvangs- behandling etter §10-2 burde brukes i større grad, samtidig som ytterligere tre måneders forlengelse kanskje kunne førte til enda bedre resultater.
Det kan vedtas etter § 10-3 i Helse- og omsorgslo- ven at en gravid rusmiddelavhengig uten eget sam- tykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a fjerde ledd, og holdes tilbake der i hele svanger- skapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig.
Inntakets formål er å hindre eller begrense sann- synligheten for at barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet. Hvert år blir mellom 30–50 kvinner innlagt etter §10-3.
FMR mener:
- Frivillig tvang etter Helse- og omsorgslovens §10-4 gjøres til ordinær prosedyre ved inn- leggelser i behandlingsinstitusjon.
- Plassering i behandlingsinstitusjon mot klientens vilje etter Helse- og omsorgslovens §10-2 må kunne forlenges i inntil tre måneder av gangen, uten utskrivning og avbrudd i tilretteleggelsen av behandling.
- Tvangsplassering av gravide rusmiddel- avhengige etter §10-3 bør fortsette, hvor også kvinnens eget behov for tilpassede behandlingstiltak må styrkes, i tillegg til hensynet til det ufødte barnet.
§ 10-4.TILBAKEHOLD I INSTITUSJON PÅ GRUNNLAG AV EGET SAMTYKKE
Når en rusmiddelavhengig på grunnlag av eget samtykke blir tatt inn i en institusjon utpekt av re- gionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a fjerde ledd, kan institusjonen sette som vil- kår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket.
Ved opphold i en institusjon med sikte på behand- ling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at den rusmiddelavhengige kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtyk- ket uttrykkelig er trukket tilbake.
Tilbakehold kan bare skje opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom den rusmiddelavhengige rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, reg- nes utgangspunktet for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt den rusmiddelavhengige er brakt tilbake til institusjonen.
Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institu- sjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 10-2 og 10-3.
Før den rusmiddelavhengige gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første og andre ledd.
Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.