Tvang og tilbakehold – vanskelig, men noen ganger nødvendig.
Hvem har rett til å bruke tvang mot en annen person og til hvilket formål?
Blander sammen tvang i rus- og psykisk helsetjenester.
Mange blander tvang og tilbakehold for folk med rusproblemer sammen med tvang innenfor psykisk helsevern. Dette er fortsatt to helt separate lovbestemmelser.
Formålet for lovene er blant annet helt forskjellig.
Formålet med tvang etter lov om psykisk helsevern er behandling med åpning for å bruke virkemidler som beltelegging og tvangsmedisinering.
Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt deg for å bringe på det rene om lovens vilkår er oppfylt.
Formålet med tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven, om folk med rusavhengighet, er å hindre framtidig skade og å motivere for framtidig frivillig behandling – og tilbakehold (etter eget sam- tykke).
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (2011) kapittel 10 inneholder bestemmelser om særlige tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Det er i §10-2 gitt regler om tilbakehold i institusjon uten eget samtykke, i §10-3 om tilbakehold av gravide rusmiddelavhengige og i §10-4 om tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke.
Den kommunale rus- og psykisk helsetjenesten kan fremme begrunnet sak for Fylkesnemda i de to første bestemmelsene. Fylkesnemnda avslår eller støtter saken og fatter vedtak. Selv om det er noen regionale forskjeller er det ofte en grundig saksgang med vitner og bevisførsel og rettsikkerheten for den enkelte er etter vårt syn, mye sterkere enn under lov om psykisk helsevern.
Den siste bestemmelsen i § 10-4 er knyttet til ditt eget samtykke og ønske om tilbakehold, som du signerer på ved behandlingsstart. Dette krever ingen Fylkesnemnd, men er kun et samarbeid mellom deg og din behandlingsinstitusjon.
Målet er at den enkelte i større grad enn før skal oppleve medbestemmelse, eierskap og ansvar for avgjørelsene og tiltakene som iverksettes og dermed være mer forpliktet til å innfri avtaler om å oppnå konkrete mål.
RIKTIG OG TRYGG BRUK AV TVANG OG TILBAKEHOLD
§ 10-4 har Helsedirektoratet understreket som hovedanbefaling i bestemmelsen, fordi du selv samtykker til tilbakehold.
Noen velger dette fordi de eksempelvis har erfaringer med tidligere impulsive avbrudd av døgn- behandling. De ser at de trenger sterkere rammer innledningsvis – eller eventuelt også over litt tid. Du som pasient eller pårørende kan henvende deg til ruskonsulent/rustjenesten i kommunene din og få råd og informasjon om dette.
Poenget med bestemmelsene er ikke straff eller negative sanksjoner, men en ”paternalistisk” styrt omsorg der helsepersonell griper inn – fordi du av en eller annen grunn ikke er i stand til å forstå og/ eller ivareta ditt eget beste.
RETTEN TIL SELVBESTEMMELSE
Retten til selvbestemmelse har stor plass i rusbehandling. Et eksempel er økt bruk av individuell plan. Selvbestemmelse er en rettighet, men samtidig et krav til deg i form av brukermedvirkning.
Målet er at den enkelte i større grad enn før skal oppleve medbestemmelse, eierskap og ansvar for avgjørelsene og tiltakene som iverksettes og dermed være mer forpliktet til å innfri avtaler om å oppnå konkrete mål.
Tvang og tilbakehold kan for noen oppleves som en avlastning. Noen opplever ansvaret for egen recovery som en byrde og har nytte av at ansvaret tas bort – ikke nødvendigvis for lang tid, men forbigående. Dersom du som pasient eller pårørende trenger mer info om dette skal du henvende deg til rustjenesten/ruskonsulent i kommunen – de er ekspertene på bestemmelsene og har oversikt over mulighetene i din helseregion.
Kravet om selvbestemmelse er såpass rotfestet i samfunnet vårt at det ofte vil være skambelagt å erklære: ”Jeg orker ikke å bestemme selv nå, vær så snill å ta over litt, så får vi se når jeg har samlet nok krefter til å bestemme mer selv.”
Klok og riktig bruk av tilbakehold og tvang kan for noen være et viktig verktøy for å hjelpe seg selv videre.