Hun har de siste årene sett nærmere på forskningen om psykedelika, eller den delen av det som hun kallet pro-psykedelika-forskningen, som særlig har skutt fart siden rundt år 2000, og som er tett knyttet til politikk og kommersielle interesser og aktivisme. Hva er så problemet med det? Utgangspunktet er at folk stoler på vitenskapen. Det er den beste metoden vi har for å framskaffe kunnskap som vi kan stole på og ta beslutninger ut fra. Det er ofte sånn at politikere snakker om at alt skal være kunnskapsbasert.

Det betyr at vi må ha tillit til de metodene og resultatene som produseres av forskere. Men jo flere agendaer som styrer forskningen, som f.eks. penger, ideologi eller prestisje eller politiske agendaer, jo mere skeptiske blir vi til den, særlig innenfor naturvitenskapelig forskning og helseforskning.

Hva sier forskningsetikken? Dette omtales som en interessekonflikt, et område som det er blitt stadig mere fokus på de siste årene, fordi uavhengigheten til forskningen er kommet under stadig større press, ikke minst fra kommersielle interesser. Forskningen er i all hovedsak basert på tillit. Og derfor skal det ikke mange interessekonfliktene til før vi blir skeptiske eller at forskerne mister troverdighet. Dette gjelder uansett hvor god forskningen måtte være.

Forskere skal være åpne om interessekonfliktene sine. De skal oppgi hvor de får støtte fra når de publiserer forskningsstoff, noe de fleste forskerne som Bakken har sett på også har gjort.

Vitenskap_og_aktivisme_01.jpg

Hege Breen Bakken har de siste årene sett nærmere på forskningen om psykedelika, eller den delen av det som hun kallet pro-psykedelika-forskningen.

Vitenskapens psykedelika-pushere

amanda_feilding_2015_forskning_foto_richard_saker.jpg

Stadig mer penger blir gitt til forskning på LSD, ecstasy og fleinsopp. På toppen av pengesekken sitter en gammel grevinne og en politisk aktivist. Skjermdump fra artikkelen Vitenskapens psykedelikapushere på forskning.no.

PSYKEDELIKA-PUSHERE

Bakkens prosjekt hos forskning.no endte opp med artikkelen : «Vitenskapens psykedelikapushere» i april 2016. Det handler om et voksende nettverk av aktivister og forskere som samler inn penger til forskning, nettopp for å bevise at disse stoffene bør gjøres tilgjengelige for flere, og gjerne avkriminaliseres eller brukes f.eks i terapi. De har som mål å motbevise den etablerte forskningen på dette området, den forskningen som ofte konkluderer med at disse stoffene er helsefarlige.

Pro-psykedelikaforskerne mener at den etablerte forskningen er styrt av myndighetene og krigen mot narkotika. Bakken ville gjerne understreke at hun ikke har noen agenda for å avgjøre hvem som har rett eller feil her, men skulle hun ha hatt noen, så står hun etter eget utsagn på en liberal side i narkotikaspørsmål. Men utgangspunktet hennes er at hun gjerne ville se på forskningen og hvordan den blir brukt og kommunisert. Hun har ikke gått inn og vurdert hvorvidt forskningen er god eller dårlig, eller hvem som har rett, den etablerte forskningen eller de som utfordrer den.

Hun har kikket på de ulike aktørene og sett på hvordan de agerer. Bakgrunnen for at hun endte opp med å grave i psykedelikaforskningen var at hun jobbet med den serien med opplysninger og mediaoppslag som dreide seg om forskningen om LSD og MDMA på NTNU rundt 2011. Og da ble hun etter hvert nysgjerrig på det internasjonale psykedelikanettverket. Det var da hun oppdaget det norske ekteparet som også har drevet forskning og som er aktive i debatten om psykedelika. Hun så da at det var en større internasjonal bevegelse, et internasjonalt politisk- og forskningsnettverk. Jeg ble fascinert av hvordan dette miljøet har klart å vinne store deler av opinionen, kanskje spesielt en del opinionsledere som journalister og politikere og vunnet mediebildet.

Det er liksom tidsånden å være åpen og positiv til disse stoffene.Ved å presentere mer positiv forskning om disse stoffene, og gjennom profesjonelt kommunikasjonsarbeid, har de klart å vinne viktige deler av opinionen.

HVA MED JOURNALISTENE?

Men det er rart at det ikke er så mange journalister som har stilt spørsmålstegn ved den åpenbare koblingen til denne forskningen. Og så stusset jeg over hvordan en del profilerte bloggere og kommentatorer er veldig opptatt av å hegne om folkehelseforskning når det er snakk om f.eks vaksinedebatt, og da tar de gjerne den etablerte forskningens parti. Men i rusgiftdebatten er det gjerne helt motsatt. Man kan kanskje også sammenligne det med klimadebatten. Og da forteller det meg at det handler om mye mer enn forskning, som jo skal ha et nøytralt utgangspunkt og være åpen for mange sider og nye kunnskaper og fakta som måtte komme. Jeg har plassert meg helt i midten, noe som er vanskelig fordi man blir tatt til inntekt for veldig mange sider.

Jeg vil si litt om metoden min. Jeg har bakgrunn fra sosiologi, vitenskapssosiologien, og så hadde jeg lyst til å koble den inn på journalistikkens fokus på personer og gode historiefortellinger. Vitenskap handler ikke bare om resultater og data, men også om penger og makt og relasjoner og politikk og kommunikasjon og PR, hvem snakker med hvem, forhold som til syvende og sist kan påvirke folkeopinionen og beslutningstakere, kanskje til og med på tross av den etablerte kunnskapen.

Så jeg har kartlagt nettverkene, funnet ut hvem personene bak forskningen er, hvilke agendaer de har, hvilke relasjoner de har og jeg har prøvd å se på hvor stort omfanget av denne forskningen er, hvor pengene kommer fra og hvordan forskningen formidles. Jeg har søkt i ulike databaser, som PubMed og Clinical Trials og twittermeldinger og facebooksider og bøker og mediaoppslag. Det som jeg brukte veldig mye tid på, var dette nettverket her.

PSYKEDELIKA-NETTVERKET

Metoden min er ikke vitenskapelig, men basert på journalistisk metode. Jeg satt og skrev opp navn etter hvert som de dukket opp mens jeg søkte i databasene, etter søk på «MDMA», «Ecstasy», «Psilocybin» og «LSD», og så tegnet jeg opp nettverk med de nøkkelpersonene som dukket opp. Koblingene mellom dem fant jeg ved å se på bl.a. medforfattere, men også pengestrømmene, hvem som gir penger til hvem, og også andre typer relasjoner, men det var først og fremst medforfatterskap jeg baserte det på. Nettverket er veldig mye større, men det ovenstående er det jeg har plukket ut som de viktigste personene.

Hvis man går inn på nett, så går det an å klikke på de forskjellige tidsperiodene, og da ser man at dette nettverket vokser fra den ene femårsperioden til den neste. Så kan man klikke seg inn på de forskjellige personene og lese om hvem de er, bakgrunn og aktivitet. Fagfellevurderinger er også en viktig sak. Jeg kikket på hvem som vurderte de ulike forskningsartiklene som ble publisert. Jeg tok noen stikkprøver på noen av disse studiene. Det viste seg at det var personene i nettverket som gjennomførte fagfellevurderinger for hverandre. Jeg fant en del eksempler på dette i noen av de viktige studiene. Det er kanskje ikke så uvanlig, fordi dette er ganske nytt og det er ikke et svært stort forskningsmiljø. Men det er jo uheldig fordi det svekker troverdigheten og objektiviteten til forskerne.

Da skal jeg kanskje si noe om disse nøkkelpersonene. Jeg driver jo med journalistikk så det er naturlig å fortelle denne historien ved også å fortelle om menneskene og deres bakgrunn. Dette er spennende folk som de siste årene også har fått stort gjennomslag i media. Hvis du søker på psykedelika og de ulike stoffene så dukker gjerne disse folkene opp. Blant annet Amanda Fielding.

GREVINNEN

Britiske Amanda Fielding, grevinne av Wemyss og March, sponser en rekke forskningsprosjekter for å bevise det hun har ment i over 40 år, nemlig at risikoen ved å ta psykedeliske stoffer som ecstasy og LSD er overdrevet og at de kan brukes til å behandle depresjon, avhengighet og angst. (Foto: Richard Saker, the Observer) Hun har selv erfaringer med å eksperimentere med psykedelika på 70-tallet, og på slutten av 1990-tallet opprettet hun The Beckley Foundation som arbeider for å endre verdens narkotikalovgivning og samler inn penger og sponser forskning på psykedelika.

Hun er forsker selv og medforfatter på flere av studiene. Mannen i midten heter Rick Doblin, kanskje en av de mest sentrale personene i nettverket. Han er veldig aktiv også på nettet og en veldig karismatisk og likandes kar, virker det som. Han dannet organisasjonen Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies, MAPS i 1986 i protest mot «krigen mot narkotika». Han bruker gjerne sine egne erfaringer som bruker av LSD og MDMA både i foredrag og intervjuer og youtube-innslag. Han har jobber systematisk og tålmodig gjennom veldig mange år for å få tillatelse til å gjøre kliniske studier med MDMA. Og han har til en viss grad lykkes, det er gjort noen studier. Mannen til høyre er David Nutt. Han er professor i psykiatri ved Imperial College i London, der han driver et eget laboratorium for å forske på psykedelikas virkninger i hjernen. Han er redaktør i The Journal of Psychofarmacology, hvor en del av disse studiene blir publisert. Og han sitter også som styremedlem i Beckley Foundation, som altså deler ut penger til denne forskningen.

Bakkens hypotese er at psykedelikaforskningen blir brukt som strategi i kampen for å avkriminalisere, deregulere eller liberalisere disse stoffene. Dette var det ikke vanskelig å få bekreftet. Det blir uttalt i intervjuer med bl.a. Amanda Fielding: «Ingen bryr seg om kunst. Jeg innså etter hvert at jeg kunne ha mye mer innflytelse gjennom vitenskapen», sa hun i et intervju med The Guardian i 2015. På 1970-tallet drev hun også og eksperimenterte med noe som heter trepanasjon. Dvs. at hun boret hull i pannen for å øke blodgjennomstrømningen i hjernen. Dette laget hun en kunstvideo på. Men det nådde ikke helt fram, så hun viet seg til vitenskapen isteden.

DOBLIN

Rick Doblin la på tidlig 2000-tall strategier for hvordan han skulle nå målet om å få godkjenning fra de amerikanske legemiddelmyndighetene til å forske på MDMA og etter hvert få det godkjent som legemiddel. Det tror han han vil oppnå i 2021.

Han sa: «If you can’t beat ‘em, join them»: «Vi må lytte til rusgiftmyndighetenes bekymringer, lære språket deres og drive forskning».

Planen var at MAPS skulle være et slags psykedelikas legemiddelfirma. MAPS har nå også dannet en egen datterorganisasjon som står klare til å produsere MDMA når de får det godkjent etter planen i 2021. Og de skal etablere klinikker for å drive med terapi.

Sosiologen Michelle Corbin har skrevet en doktorgradsavhandling, hvor hun har kartlagt de to psykedelikabølgene, den første på 1960-tallet og den andre nå, og hun skriver: «Den nye bølgen psykedelikaforskere bruker i enda større grad enn tidligere vitenskapen som «taktikk» for å få anerkjennelse og bli en del av det gode selskap.» Hun kaller den «vitenskapeliggjøringen» som nå skjer for en taktikk for å få anerkjennelse blant det etablerte forskerkollegiet og overbevise opinionen og beslutningstakere, fordi forskning gir jo tyngde til argumentene. Noe veldig interessant som hun viser er også at det har oppstått en intern konflikt i psykedelikamiljøet. På den ene siden er de som vil rendyrke vitenskapen, altså «hard science» for å utforske disse stoffene og vise at de har en plass i legevitenskapen. På den andre siden finnes de som heller vil ivareta de naturlige assosiasjonene rundt disse stoffene, og mener at den vitenskapelige metoden vil ødelegge den psykedeliske, spirituelle, åndelige opplevelsen ved bruken av psykedelika. MAPS klarer å kombinere disse to retningene ved å skildre mye effekter og opplevelser i nyhetsbrevene sine, med assosiasjoner til det spirituelle og åndelige. Bildene de bruker på frontcovere og i publikasjoner er psykedeliske, illustrasjoner som også er til salgs som bilder.

amanda-feilding-2e980bdd-1cfe-4c14-afb2-ed126a2147c-resize-750.jpg

I 1970 boret Amanda Fielding hull i skallen på seg selv. Det hele endte opp som kunstfilmen Heartbeat in the Brain. I dag finnes den kun som små utdrag på YouTube. (Foto: klipp fra YouTube)

POSTTRAUMATISK STRESSLIDELSE

All informasjon om det de har holdt på med ligger åpent, og det er veldig spennende å se hvordan de har bygget opp organisasjonen og drevet en systematisk jobbing med dette temaet. I nyhetsbrevet fra MAPS i 2002 beskriver Rick Doblin hvordan han og MAPS valgte ut Posttraumatisk Stresslidelse PTSD som den lidelsen som ville gi suksess i utprøvingen av MDMA. Han hadde tidligere prøvd på både depresjon og angst og smerter hos kreftpasienter, men da fikk han nei fra legemiddelmyndighetene i USA. Men så dukket PTSD opp ved at han traff et ektepar som heter Mithoefer. Det er de som i dag driver MDMA-studiene til MAPS. De traff hverandre på en psykedelisk festival og fant ut at PTSD kunne være det som gjorde at de skulle nå fram. Oppskriften de brukte for å få til dette, var fra legemiddelfirmaet Pfizers godkjenning av legemiddelet Zoloft. På jakt etter en perfekt pasientgruppåe er det ifølge Doblin viktig at MDMA kan tilby «dramatiske forbedringer». For det andre måtte det være en gruppe som folk flest hadde stor medfølelse med, nettopp «for å bidra til å overvinne motstanden mot ideen om terapeutisk bruk av psykedelika», som Doblin skriver.

HVOR KOMMER PENGENE FRA?

Jo mer penger som går til forskning, jo mer forskning blir det. Bakken har sett på hvor pengene kommer fra. MAPS har siden oppstarten samlet inn over 220 millioner kroner. Dette holder liv i en rekke forskningsprosjekter, hovedsakelig på MDMA. Foreløpig er det publisert to MAPS-sponsede kliniske studier med MDMA, med totalt 20 pasienter, men flere er på vei. Fra 2000 til 2015 er det publisert 5500 studier på stoffene LSD, MDMA og psilocybin. MDMA-studier utgjør 43 prosent av disse. Til sammenligning ble det publisert bare 1560 fra 1984 til 1999. Den årlige produksjonen av studier har økt fra rundt 100 i året på 1990-tallet til over 400 hvert år de fire siste årene.

Den store økningen skyldes nok at det er kommet i gang mange studier fra disse propsykedelika-organisasjonene som gir penger. Det er hovedsakelig disse fire:

  • Beckley foundation, Amanda Fielding
  • MAPS, Rick Doblin
  • Hefftner Research Institute, bl.a. George Greer
  • Council on Spiritual Practices, Robert Jesse
  • Det er vanskelig å finne konkrete beløp på hvor mye penger disse organisasjonene bidrar med, men det er nok til å holde liv i ganske mye forskning. Selv om de fleste studiene er ganske små, så får de mye medieoppslag som det ganske sjelden stilles spørsmålstegn ved, som f.eks. hvor små disse studiene er eller hvilken politisk forankring de er produsert i tilknytning til.

Bakken tok også opp dette med medieoppmerksomheten, fordi det er en del av strategien og en del av nettverket rundt disse stoffene. Jo flere studier man får publisert, jo mer oppmerksomhet blir det, uansett hvordan disse studiene er. Og forskerne selv snakker jo både om paradigmeskifte og «mind-blowing» resultater og det vitenskapelige momentum, og det er sjelden man hører forskere snakke i så store ord. Forskere er jo kjent for å ha mange forbehold, men Robert Carhart-Harris, som er en person i nettverket og en medieyndling som jobber på laboratoriet til David Nutt, sier: «Det føles som om vi har satt pengene på den riktige hesten».

Bakken har gått igjennnom medieoppslagene om psykedelika de siste årene, og de viser en stor økning. Bare MAPS har hatt over 500 mediesiteringer i 2015, som er en økning på 50 prosent fra året før, og mange positve TV og avisoppslag. I 2011 hadde de bare 4 oppslag, står det i årsrapporten deres. De oppslagene Bakken har sett på er gjennomgående positive. Det er titler som «LSD-studie bryter 40 år gammelt tabu», «MDMA-psykoterapi kan bli lov om bare 5 år», og «Psykedelika kan bidra til et paradigmeskifte i psykisk helsevern». Det er ingen tvil om at den nye bølgen med psykedelikaforskning får gjennomslag i media.

HVA MED ETABLERT FORSKNING?

På slutten av sitt foredrag, stilte Bakken følgende spørsmål:

Hvorfor er det så stille fra den etablerte forskningen? Når man søker på Google om psykedelika, så er det denne nye, optimistiske bølgen som kommer. Det er interessant, når man vet at det er mange andre som mener noe helt annet, og som sitter på annen type forskning.

Er det fordi den etablerte forskningen ikke tar psykedelikaforskerne på alvor? Eller har de gitt den opp?

Det kan være lett å avfeie forskning som fringe science – den litt rare, som ikke anerkjennes og passer inn. Men kan man gjøre det?

Men hva hvis den er i ferd med å vinne opinionen? Uansett hvor små og smale studiene er? Så Bakken kunne tenke seg at flere kom på banen, diskuterte og viste fram forskningen sin. Det kan sikkert være ganske tøft, for det er harde fronter, noe Bakken selv har kjent på.

Men det er lettere å ta stilling for et vanlig menneske hvis begge sider er med i ordskiftet. Det kunne vært fint med mer ydmykhet og åpenhet fra begge sider i denne debatten.

«Selv med full åpenhet rundt bindingene, så kan det aldri bøte på den usikkerheten det skaper når bindingene blir veldig sterke og forskningsformidlingen veldig agiterende.» Helene Ingierd, Den nasjonale forknings-?etiske komite for naturvitenskap og teknologi. (NENT) 

Nettverket.jpg

PSYKEDELIKANETTVERKET: Denne illustrasjonen viser hvordan forskningen på psykedelika har utviklet seg de siste 35 årene. Illustrasjonen viser nøkkelpersonene i nettverket, forbindelsene mellom dem og hvordan nettverket har utvidet seg i ulike tidsepoker. Forbindelseslinjene er basert på forskningssamarbeid, først og 
fremst medforfatterskap på vitenskapelige artikler, men også styrearbeid, finansiering og PR-virksomhet. 
Ekstra store bobler markerer forskere som betraktes som ekstra betydningsfulle i nettverket.

 

TIL VENSTRE: Amanda Fielding, grevinne av Wemyss og March, har selv erfaringer med å eksperimentere med psykedelika på 70-tallet, Hun er forsker selv og medforfatter på flere av studiene. Hun opprettet på slutten av 1990-tallet The Beckley Foundation. I MIDTEN: Rick Doblin, som dannet organisasjonen Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies, MAPS i 1986, er kanskje en av de mest sentrale personene i nettverket. TIL HØYRE: David Nutt, professor i psykiatri ved Imperial College i London. Han sitter som styremedlem i Beckley Foundation, som deler ut penger til forskning på psykedelikas virkninger i hjernen.
 Han bruker gjerne sine egne erfaringer som bruker av LSD og MDMA både i foredrag og intervjuer og youtube-innslag.

I 1970 boret Amanda Fielding hull i skallen på seg selv. Det hele endte opp som kunstfilmen Heartbeat in the Brain.
I dag finnes den kun som små utdrag på YouTube. (Foto: klipp fra YouTube)

Selv om de fleste studiene er ganske små, så får de mye medieoppslag som det ganske sjelden stilles spørsmålstegn ved, som f.eks. hvor små disse studiene er eller hvilken politisk forankring de er produsert i tilknytning til.

 

Illustrasjon med psykedeliske assosiasjoner.
Fra forsiden av ett av MAPS’ nyhetsbrev

REAKSJONER OG UTTALELSER:

Fra etikkeksperten: – Det skaper mistenksomhet og tvil om forskningen, uansett hvor god den er.
Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Om forskningen: – Det de holder på med er politisert, og det er ingen tvil om at en del av aktørene er inne i dette for å bevise at psykedelika har positive effekter. Det er med andre ord ikke vitenskap, der man også er fornøyd med et negativt resultat.
Jørgen Bramness, professor og tidligere forskningsdirektør ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF).

Intern skeptiker: – De (MAPS) irriterer meg fordi de later til å vite alle resultater før en eneste studie er gjennomført. Det er en politisk organisasjon som håper å avkriminalisere stoffet.
Nevroforsker Franz X. Vollenweider, som forsker på MDMA og psilocybin og er tilknyttet Hefftner Research institute.

Tilsvaret: – Psykedelika tilbyr gode behandlingsmetoder og forbudet mot stoffene og forskningen på dem er den verste form for sensur i hele forskningshistorien.
Professor David Nutt ved Imperial College.

Fra etablissementet: – Folk som David Nutt er veldig innflytelsesrike. Det er ingen penger å tjene på å si at narkotika ikke er særlig bra for deg. Nyheter om at narkotika er skadelig, er veldig kjedelig.
Professor Andy Parrott, Swansea University.

Om fremtiden: – Krigen mot narkotika har vært en kald krig, som nå ser ut til å ha kommet over i et annet spor. Vi ser at land liberaliserer praksis.
Steinar Madsen, fagdirektør i Statens legemiddelverk.