Bokanmeldelse:

Alkohol og vold - lang tradisjon i Norge

Av Knut T. Reinås

Publisert 1992-01-29

Jørn Sandnes, som er historieprofessor, har for ca. ett år siden utgitt boka "Kniven, ølet og æren". Vi får her en beskrivelse av kriminaliteten og samfunnsutviklinga i Norge på 1500- og 1600-tallet. Sandnes finner en vesentlig forskjell på kriminaliteten ute i Europa og i Norden. I Norden dominerer voldsforbytelsene, mens kriminaliteten i Europa ellers er preget av vinningsforbrytelser.

Jørn Sandnes:
"Kniven, ølet og æren Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet"
Universitetsforlaget, Oslo 1990.

Om årsakene til dette mente allerede Absalon Pederssøn Beyer at "Drukkenskap er årsak til de fleste manndrap her i landet". Dette var på 1500-tallet. Ved studier av nedtegnelser om drapssaker fra denne tida må Sandnes si seg enig:

"Ett av de klareste trekk i det regelmessige mønsteret er ellers øl og drikk som del av de utløsende omstendigheter"

Ellers legger Sandnes vekt på at det først og fremst var folk fra de øvre lag av samfunnet som drepte hverandre, ikke småkårsfolk. I Bergen finner Sandnes på 1500-tallet en drapsfrekvens på 1:1200, og det er høyere enn drapsfrekvensen i New York idag, og ca. hundre ganger høyere enn drapsfrekvensen i Norge i 1980-åra.

Årsakene er flere, men Sandnes mener Bergen var et rotløst samfunn på denne tida, med mange fremmede, mange utlendinger, mange ugifte og enslige, mange soldater osv. Dessuten nevner han et stort antall utsalg og skjenkesteder for øl. Men også bygdene i Agder og Telemark må ha hatt langt høyere drapsfrekvens enn landet som helhet. Her legger Sandnes vekt på disse bygdenes fortsatt nære tilknytning til hevn- og ærestradisjonene fra vikingetida.

Men også her blir ølet tillagt stor vekt som utløsende årsak. Også slagsmål og mild vold ble ifølge de kildene Sandnes har brukt svært ofte utløst av drikk, som oftest øl. Ølet var ofte hjemmebrygget maltøl, men et noe sterkere øl var også innført fra Tyskland og i bruk spesielt i Bergen. Sandnes bok sannsynliggjør at den nordiske drikkemåten, med mye og voldsom drikking har lengre tradisjon enn brennevinet. Det er altså sannsynligvis feil å gi brennevinet skylda for at nordboer og andre folkeslag i "brennevinsbeltet" er spesielt utagerende i fylla.

Det viktigste er ikke hva man drikker, men den måten man drikker på og den drikkekultur man blir født inn i. Boka anbefales både fra en historisk, kriminologisk og alkoholpolitisk synsvinkel.