Dagbladet har nettopp startet en reportasjeserie med tittelen "dropp dopet".

Hovedbudskap: Norsk narkotikapolitikk er mislykket.

Slik denne reportasjeserien tegner nå, kan vinklingen uten videre sies å være:

  1. Krisemaksimering - narkotika er ille, og alle unge bruker det.
  2. Veien inn i narkotikabruk går rett fra ikke-bruk til ecstasy og heroin.
  3. Norsk narkotikapolitikk er mislykket.
  4. Reportasjeserien er stoffsentrert på en måte som fagmiljøene her i landet tok avstand fra allerede på 70-tallet.

Den skjulte Dagsorden

Ovenstående kan være en bakgrunn for at Dagbladets mer eller mindre skjulte dagsorden for kampanjen kan bringes fram:

  1. Etablering av sprøyterom og utdeling av heroin til stoffavhengige
    Allerede introduksjonsdagen gikk Dagbladet på lederplass inn for å etablere sprøyterom, noe som innebærer at stoffbrukere skulle kunne ta med seg og injisere sine illegale rusgifter under offentlig beskyttelse, mens politiet var avskåret fra å håndheve narkotikalovgivningen.
  2. Avkriminalisering av hasjbruk
    Den "skjulte" dagsorden er også bakgrunnen for at det blir maktpåliggende for Dagbladet å framstille ungdoms narkotikadebut som om de går rett på ecstasy eller heroin, til tross for at for eksempel NOVAs undersøkelser klart viser at hasj er det illegale debutstoffet for de aller fleste, og at veien til heroin fortsetter derfra. I Dagbladets øyne er avkriminalisering av hasj "logisk", for å unngå at ungdom prøver noe "enda verre".

Dagbladets troverdighet

Det kan dessuten settes et spørsmålstegn ved Dagbladets troverdighet i narkotikaspørsmål. Som løssalgsavis har Dagbladet hatt oppslag om "narkohelvetet", "sex-dop" og lignende som viktige blikkfang og salgsfremmere. Hva er denne reportasjen, annet enn et nytt salgsframstøt, denne gang mot bekymrede foreldre, engasjerte politifolk, lærere, sosialarbeidere og helsepersonell? Henvisninger til at opplysningene er hentet fra offentlige myndigheter er ment å øke troverdigheten, men vinklingen er Dagbladets egen. Det reportasjeserien garantert ikke kommer til å handle om er behovet for å forsterke den narkotikapolitiske innsatsen mot hasj, samt sammenhengene mellom bruk av tobakk og alkohol på den ene siden, og narkotika på den andre.

Litt om situasjonen

Narkotika er ille - og bare et mindretall av norsk ungdom har noen gang prøvd det. Omfanget av ungdom (på landsbasis og i Oslo) som noen gang har prøvd de ulike stoffene er ifølge Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning som følger :

Omfang av rusgiftbruk blant ungdom i aldersgruppen 15-20 år i Norge og i Oslo (% noen gang brukt)

  Norge 1997 Oslo 1997
Alkohol 84,0 84,0
Cannabis 13,4 25,7
Sniffet løsemidler e.l 6,6 6,6
Amfetamin e.l. 2,5 7,1
Kokain eller crack 1,0 3,9
Heroin e.l. 0,7 1,2
LSD 0,9 2,8
Ecstasy 1,8 5,1
Narkotika med sprøyte 0,3 0,4
N= 1971 808

Selv om det har vært en viss økning i utbredelsen av narkotikaeksperimentering og en liberaliserende utvikling i holdninger til narkotika blant ungdom den siste tiden, er det helt klart et stort flertall av ungdom som fortsatt holder seg helt borte fra narkotika. En opplysningskampanje om narkotika burde ta utgangspunkt i og forsterke de positive virkningen av norsk narkotikapolitikk, og ikke la skremsel og håpløshet være det dominerende bildet.

Hva med overdosene?

Det har vært hevdet at de norske overdosetallene skal være et kriterium på at norsk narkotikapolitikk høster urimelig mange ofre. På 90-tallet har det vært en kraftig økning i antallet overdoser. Og det har vært vist til angivelig gunstigere utvikling i land med en mer liberal narkotikapolitikk, som for eksempel Nederland. Slike sammenligninger av overdosedødsfall eller stoffrelatert dødelighet er meget vanskelige, etter som beregningsgrunnlaget kan være så forskjellig. Det er likevel grunn til å reise tvil om den narkotikarelaterte dødeligheten er lavere i Nederland enn i Norge. I boka "Rusmidler og veivalg" hevdes det:

"Ser vi nærmere på forskjellene i mortalitet mellom Nederland og Norge, finner vi at de for en vesentlig del må være frukt av ulik tellemåte. Buning og van Brussel, begge sterkt positive til den nederlandske politikken, refererer i sin evaluering av politikken i Amsterdam til en mortalitet i 1993 på 137 av 5500 heroinmisbrukere (Buning og Brussel 1995). Av disse ble 37 tilskrevet overdosering, mens altså 100 skulle dø av andre årsaker. Dette er en fordeling av dødsårsaker ingen andre land har funnet, og den totale mortaliteten som av forfatterne er beregnet til noe over 2 %, er nokså lik den som er funnet blant annet i Oslo. I tillegg er utenlandske statsborgere ikke med i de nederlandske, i motsetning til de norske tallene. Heller ikke den oppgitte prevalensen for hiv-smitte eller insidensen av hivsmittete misbrukere er spesielt lav sett med norske øyne."

(Waal 1997).

Det er heller ikke tvil om at land med en mer liberal narkotikapolitikk enn Norge også har en større utbredelse av narkotikabruk generelt, og av stoffavhengige spesielt.

Dagbladet har i alle år solgt godt på en demonisering av narkotika. I de seneste årene har Dagbladet stått for en bagatellisering av rekreasjonsbruk av narkotika, og en ensidig fokusering på ovedoser. Dette bidrar ikke til avvisende holdninger mot narkotika blant ungdom, holdninger som Dagbladet nå sier de ønsker å fremme.