En solidarisk ruspolitikk

dame

Denne artikkelen sto i Klassekampen 13. august 2019. Den supplerer noen av synspunktene som er gjengitt i artikkelen «Forslag til alternativ rusreform». Se denne.

MANGE MENER MYE om ruspolitikken. Noen krever en «human» narkotikapolitikk. Andre vil ha en «trygg» politikk. I ett ytterpunkt finner vi liberalistiske vurderinger. Samfunnet skal ikke begrense den enkeltes frihet – heller ikke til å gjøre dårlige valg. I et annet finner vi de som ønsker et «narkotikafritt» Norge og ofte forsvarer ulike forbud.

DEN RADIKALE venstresiden har tradisjonelt hatt et tyngdepunkt mot denne siden, men mange beveger seg nå i liberalistisk retning. De overser lett at det vi trenger er en solidarisk ruspolitikk, en politikk som er på parti med de mer lavmælte som ofte har beskyttelsesbehov.

Rusmidler kalles ofte «psykoaktive avhengighetsskapende midler». De påvirker ikke bare tenkning, følelser, våkenhet og andre psykiske forhold slik mange medikamenter gjør. De kan i tillegg gi en lystopplevelse og lengsel etter å oppleve virkningen igjen. Bruken fortsetter derfor ikke sjelden på tross av ulike negative følgetilstander. Når brukeren mislykkes i å styre bruken, kaller vi det «avhengighet». Konsekvensene er helseskader og vansker knyttet til livet i samfunnet og økte sosiale og personlige problemer.

MIDLENE ER DERFOR ikke vanlige varer, men varer som krever spesielle reguleringer. Vi vet i dag ganske mye om rusmidler. En kortversjon er at midlene på ulike måter påvirker impulsstrømmene i hjernen, særlig i områder som regulerer opplevelse av lyst og ofte også mening. Den planleggende og vurderende hjernen blir affisert, og områder for hukommelse og følelser trekkes dessuten inn. Såkalte nevroplastiske endringer fører til en slags opplæring av hjernen til å planlegge for rusmiddelinntak som prioriterte valg.
Vi vet i dag ganske mye om rusmidler. En kortversjon er at midlene på ulike måter påvirker impulsstrømmene i hjernen, særlig i områder som regulerer opplevelse av lyst og ofte også mening.

Arveforskning har vist at vi blir født med ulik sårbarhet og ulik evne til å styre rusmiddelbruk. Vi fødes med ulik evne til å glede oss og ulik evne til å styre impulser. I tillegg kan vi vokse opp i gunstige og lite gunstige relasjoner og omstendigheter.Vaner er handlinger vi gjør uten å tenke mye over det, styrt av en blanding av følelser og automatiserte tilbøyeligheter – vanskelig å styre med fornuft og planlegging. En innarbeidet rusmiddelvane vil ofte følge en person gjennom livet – slik at en lang rekke situasjoner og impulser, innenfor og utenfor dem vi er bevisst om, kan føre til «sug», sterk lyst på nytt inntak og nedvurdering av andre opsjoner. Å endre dette krever oftest en møysommelig avlæringsprosess med innarbeiding av alternative vaner og verdier. Dette er utvikling i oppoverbakke.

«Det er ikke uten grunn at arbeiderbevegelsen har vært kritisk til rusmiddelbruk»

VI VET MER: Arveforskning har vist at vi blir født med ulik sårbarhet og ulik evne til å styre rusmiddelbruk. Vi fødes med ulik evne til å glede oss og ulik evne til å styre impulser. I tillegg kan vi vokse opp i gunstige og lite gunstige relasjoner og omstendigheter. Dess mer vi har av sårbarhet og dess tyngre ryggsekken av psykososiale vansker er, dess oftere blir en rusmiddelbruk destruktiv. Det er i tillegg slik at hyppigheten av rusmiddelbruken i vårt sosiale miljø sterkt påvirker om vi selv prøver og om vi fortsetter å bruke rusmidlene.

Familiære og sosiale ressurser og rimelige utsikter til et godt liv med arbeid og trygghet, gir oss gode opsjoner med mulighet til en gunstig identitetsutvikling. Det motsatte sannsynliggjør en ruskarriere. Oppsummert kan vi si at den som mye har og mye er, skal det gå godt i landet. Den som står svakt og lite har, skal ytterligere svekkes av rusmiddelbruk og sosiale vansker.

DET ER DERFOR gode og sterke grunner til å skape en politikk som beskytter de sårbare – og reduserer sårbarheten. Det er ikke uten grunn at arbeiderbevegelsen tradisjonelt har vært kritisk til rusmiddelbruk – og enda mer til rusmiddelomsetning og tilbud.
En liberalistisk politikk står seg dårlig i forskningslys. Det er ikke slik at den enkelte kan gjøre hva han eller hun vil fordi det ikke skader andre.

Rusmiddelbruk er kollektive fenomener. Dess flere man kjenner som bruker rusmidler og dess oftere man lever i omgivelser med bruk, dess oftere bruker man selv. Dess mer akseptert bruken er i omgivelsene, dess mindre motforestillinger har den enkelte.

Rusmiddeleksponering og rusmiddelaksept er sentrale begreper. Det samme er kostnader og tilgang. Dette er best vist ved alkoholforskning. Nær sagt alle restriksjoner som gir høyere priser, vanskeligere tilgang og færre aksepterte brukssituasjoner, reduserer problembruk og avhengighet.

Vi vet også at økt forskrivning av avhengighetsskapende legemidler, fører til økt forekomst av legemiddelavhengighet slik vi ser det i USA hvor den kjente «opioid-epidemien» har tatt titalls tusen liv. Liknende forhold er sannsynliggjort for illegale midler.

narkoman.jpgDETTE ER IMIDLERTID ikke hele bildet. Der hvor et rusmiddel er i bruk, vil forbud og restriksjoner skape illegal etterspørsel og ulike former for smugling og illegalt salg. Med dette følger stigmatisering, arrestasjoner og eventuelt fengsel. Slike vansker er kalt «kontrollskader». Dette gjelder legale midler som illegale midler og sterkest eksponert er de som står svakt.

Ungdom fra Oslo vest drikker mer og bruker mer cannabis enn ungdom fra Oslo øst – men det er de siste som i størst grad får skolevansker, begynner med salg og annen kriminalitet.

MOTSETNINGENE ER altså mange. Det er ikke selvsagt hvilke politikkvalg som er egnet for en solidarisk venstreside. Noe kan sies: Det er solidarisk å utvikle rusmiddelfrie og rusmiddelskeptiske miljøer. Det er også solidarisk å fremme gode lokalmiljøer og handlingsmuligheter. Det er solidarisk å arbeide for inkluderende fellesskap og for arbeidsmuligheter med økonomisk selvberging. Det er ikke solidarisk å prioritere straff og fengsel, særlig ikke for bruk. Men det er heller ikke solidarisk å «la dem få det de vil ha» fordi de ruser seg jo likevel, som en journalist i Dagsavisen uttrykte det.

Det er ikke slik at de som står svakt skaffer seg det de trenger uansett. Høy pris og vanskelig tilgang reduserer bruk mer hos dem som har lite, og mindre hos dem som har mye ressurser. Rusmiddelvanen reduseres ikke i alvorlighet om tilgangen er god. Den øker oftere og blir mer destruktiv. Det kan på visse premisser være solidarisk å legge til rette for mindre destruktiv rusbruk som i «sprøyterom» og ved ulike former for vedlikeholdsbehandling. Men livet blir ikke bra uten at det skjer noe mer, og politikken blir ikke solidarisk uten at den gir muligheter til vekst og konstruktiv utvikling.

I DAG DRØFTES avkriminalisering og legalisering, primært med tanke på cannabis. Det kan uten videre slås fast at den såkalte «krigen mot narkotika» ikke bare er mislykket. Den har også medført bruk av politiressurser og fengsel langt ut over det rimelige. Denne «krigen» ble lansert og startet av USA på slutten av 1960-tallet. Slik det ofte har vært

– og er – sikter Norge mot plassen som den beste i klassen, enten det gjelder opprustning og størrelsen på forsvarsbudsjettet eller andre typer krig, som denne.

Vi fikk på slutten av 1970-tallet en slags moralsk panikk, hvor de politiske partiene konkurrerte om å heve strafferammen og bruke ulike drastiske tiltak helt ute av proporsjon med strafferettspleien i Norge for øvrig. Skadereduksjon – tiltak for å redusere rusrelaterte skader mer enn å forhindre enhver bruk – ble motarbeidet av sentrale helsemyndigheter.

Det er ikke slik at de som står svakt skaffer seg det de trenger uansett. Høy pris og vanskelig tilgang reduserer bruk mer hos dem som har lite, og mindre hos dem som har mye ressurser.

ØKENDE ANTALL overdosedødsfall og ulike former for infeksjoner knyttet til sprøytebruk slik som hiv, endret gradvis problemforståelsen. Etter årtusenskiftet har vi derfor utviklet en langt mindre krigspreget politikk, men fortsatt brukes fengsling for mye. Det er imidlertid kunnskapsløst å argumentere med at «syke mennesker ikke skal fengsles». Ruslidelser i form av skadelig bruk og avhengighet har hatt behandlingsrett etter helselovgivningen i mer enn 15 år. Avhengige brukere har klare rettigheter etter pasientrettighetsloven. Det vi mangler en solidarisk politikk for, er eksperimentering med rusmidler og bruk uten klare skadevirkninger. Dette er bruksformer som vanskelig kan kalles sykdom.

Kritikken mot dagens rusmiddelpolitikk er sterk. Iblant kan en få inntrykk av en slags ny moralsk panikk – denne gangen rettet mot enhver regulering og ethvert forbud. Den forrige panikken førte til ekstreme straffereaksjoner. Denne kan føre til kritikkløst frislepp og endringer som øker tilgang til rusmidler. Dette er ikke spesielt humant. Det å fjerne restriksjoner mot bruk og omsetning skaper ikke i seg selv trygghet, og det er naivt å tro at illegale rusmidler blir mindre farlige om de blir legale. Det er ikke forbudet, men bruken, som dreper.

EN SOLIDARISK ruspolitikk må derfor bety restriktive holdninger til bruk men samtidig ta hensyn til farene for kontrollskader. Den må ta hensyn til at alle kjente rusmidler har skadepotensial og at økt bruk gir økte skader. Om et middel blir akseptert og integrert i et samfunn, blir andelen brukere høy og motstanden mot begrensninger sterk. Omsetting av avhengighetsskapende midler gir ekstreme inntjeningsmuligheter. Dessverre kan respekterte nasjonale og internasjonale selskaper opptre like amoralsk og kynisk som såkalte narkosyndikater, og legalisering kan gi betydelige problemer.

Det er også viktig å unngå at rusmiddelproduksjon og omsetning blir byggesteiner i samfunnsøkonomien. I dag er flytrafikken i stor grad avhengig av inntekter fra alkoholsalg på Gardermoen. Idretten er avhengig av inntektene til Norsk Tipping, og tobakksindustrien gir sin skjerv til helsevesenet slik Vinmonopolet gjør. Enkelte fremmer at også hasjsalg kan gi inntekter til staten. Det er ofte de avhengige som skaper disse inntektene, og det er lite solidarisk å bygge samfunnsøkonomien på deres problemer.

Om et middel blir akseptert og integrert i et samfunn, blir andelen brukere høy og motstanden mot begrensninger sterk. Omsetting av avhengighetsskapende midler gir ekstreme inntjeningsmuligheter.

DET ER GRUNN TIL å advare mot krav om raske løsninger. Spørsmålene er sammensatte og endringene kan i betydelig grad være irreversible. Samtidig er en del av kritikken mot ruspolitikken mer høyrøstet enn kunnskapsbasert. Det høstes i dag erfaringer i mange land med ulike utforminger av ruspolitikken. Disse erfaringene bør belyses grundig og best mulig. Det er grunn til å skynde seg langsomt.