Hvor lenge kan en leve som sprøytenarkoman?

Av Arne Lindelien

Publisert 1999-05-18

Hvis vi for alvor skal legge om narkotikapolitikken til først og fremst å hindre at folk dør av narkotikabruk, presses nye problemstillinger frem. Hvor lenge kan en egentlig regne med å leve som aktiv sprøytebruker? For de dramatiske tallene for overdosedødsfall tyder også på at dagens narkotikabrukere har flere år som aktive sprøytebrukere bak seg.

Høy oppmerksomhet

Statistikk over antall sprøytenarkomane trekkes flittig frem i kritikken av norsk narkotikapolitikk. Det pekes på at vi i Norge og Oslo har flere slike dødsfall enn i andre land og byer. Det framføres med rette fra de som forsvarer hovedtrekkene i den norske politikken at vi nok har en mer nitid telling enn en del andre land. Det er for eksempel åpenbart for alle at den nederlandske statistikken over narkotikarelaterte dødsfall ikke kan sammenlignes med den norske. Antallet ambulanseutrykninger ved overdoser i Oslo vitner om høy grad av beredskap og oppmerksomhet omkring problemene. Det er rimelig at denne oppmerksomheten forklarer at det lettere å holde oversikt her hjemme enn i land der akuttapparatet ikke er opprustet på samme måte. Dessuten er kriteriene for registrering av overdosedødsfall et politisk spørsmål. Vår nitide registrering er således en dristig og prisverdig konfrontasjon av en virkelighet som mange andre velger å skjule.

Ikke bare narkotikapolitikken

Et annet forhold som ikke kan tilskrives narkotikapolitikken alene er det særnorske forholdet til heroin. Sammenligner vi Oslo og Gøteborg, to byer som er underlagt omtrent samme politikk, finner vi store forskjeller i brukskulturene. Lovgivningen og myndighetspolitikk har betydning, men ulikhetene demonstrerer til fulle at også andre forhold påvirker situasjonen. Men uansett hvordan vi regner står vi i Norge igjen med høye tall for antall overdoseofre. Men hvilke konklusjoner kan vi egentlig trekke ut fra dette tallet? Studerer vi tallmaterialet nærmere vil vi også finne data som forteller om andre utviklingstrekk, og som bør føre til moderering av kritikken mot strategien i forhold til de aktive narkotikabrukerne. Bl.a. er dødsofrenes gjennomsnittsalder ett forhold som bør få oss til å se nærmere på hva som skjuler seg bak statistikken.

Sprøytebrukerne lever lengre

Gjennomsnittsalderen for personer som dør av narkotikabruk har steget noe. Det samme gjelder gjennomsnittsalderen for de som søker seg inn til behandling. Det finnes ingen statistikk for hvor lenge de aktuelle gruppene har vært aktive narkotikabrukere. Men det er neppe grunn til å tro at de som i dag dør av narkotika debuterte i høyere alder enn gårdagens dødsofre eller behandlingssøkende. Det kan i så fall bety at de som dør i dag har en lengre aktiv bruksperiode bak seg enn tidligere års overdoseofre. En fullstendig fortolkning av tallene vil data som i dag ikke er tilgjengelige. Vi er derfor henvist til en viss grad av spekulasjon. Vi ville bl.a. hatt nytte av opplysninger om tidspunkt for rekrutteringen til aktivt sprøytebruk. Antall dødsofre kan altså ikke sees som en entydig variabel for sprøytebrukernes mulighet for overlevelse. En vurdering av narkotikapolitikken ut fra disse tallene vil derfor være beheftet med mange forbehold og vil lett farges av holdningene til den som fortolker dataene.

Men det er grunn til å se gjennomsnittsalderen som en indikator på et bilde som er mer sammensatt enn det som legges til grunn når norsk narkotikapolitikk dømmes nord og ned. Det er altså rimelig å anta at den enkelte brukers periode med aktivt sprøytebruk har økt de siste årene.

Skadereduksjon

Den såkalte skadereduksjonspolitikken har som formål å utvikle hjelpetiltak for aktive stoffbrukere som ikke er motivert for å slutte med stoff. Herunder sorterer både tiltak som reduserer ubehag og helserisiko ved fortsatt narkotikabruk, og tilbud om metadon eller subutex for de som ønsker å bytte ut heroinavhengigheten med noe som er mindre forstyrrende og livstruende.

Det framstilles gjerne som om etableringen av omsorgstiltak uten krav til stoffrihet, vil være en fullstendig ny ting i Norge. Dette er feil. Alle vet at en svært stor andel av de aktive narkomane mottar betydelig hjelp i form av økonomisk sosialhjelp, helsestell, samt tilbud om arbeid og bolig. Den fokuserte og tragiske hospitsproblematikken er bare en begrenset del av myndighetenes innsats for å skaffe botilbud til stoffbrukere. Men det er et poeng at disse hjelpetiltakene ikke er eksklusivt etablert for de narkomane. Men fordi vi har et generelt høyt omsorgs- og velferdstilbud i Norge, kommer dette også stoffbrukerne til gode. Antageligvis mottar en prosentvis høyere andel av aktive sprøytebrukere i Norge ulike former for hjelp som svarer til definisjonen av skadebegrensning, enn i land som har dette som erklært ideologi bak narkotikaomsorgen.

Særomsorg for narkomane?

Svært mange aktive narkotikabrukere i Norge er bosatt i egen eller kommunal bolig, med økonomisk støtte fra det offentlige. Mange av de som bor på hospits eller som for tiden er bostedsløse, har vært innom ett eller flere botilbud eller har mottatt støtte til bosetning i leilighet. Deres hospitstilværelse skyldes vanligvis ikke utkastelse for narkotikabruk, men skyldes husbråk, manglende husleiebetaling osv. Om en skal etablere nye og kvalitativt annerledes skadereduksjonstiltak, er det dermed snakk om å gi de aktive narkomane tilbud om bolig, arbeid og økonomisk støtte ut over det de i dag får gjennom ordinære omsorgstiltak. I praksis betyr det at en må etablere tilbud med lavere terskel og høyere toleranse enn det som gjelder ellers. Nå er det neppe slik at selv de mest ihuga skadebegrensningstilhengerne har tenkt å ha de aktive narkomane som ansatte, nærmeste naboer eller leieboere. Det har ingen andre heller. Dermed vil en utvidelse av skadebegrensningstiltakene i forhold til dagens nivå forutsette at de narkomane bosettes og ansettes i egen tiltak, eller at de tvinges inn i motstrebende miljøer. Det er dermed snakk om etablering og forsterkning av særosorgsmodellen. De fleste innen omsorgen har vel sett avviklingen av særomsorgen for rusmisbrukere som noe positivt. Svakheten med hjelp utenfor en slik særomsorg er at de mest hjelpetrengende lettest faller ut. I forlengelsen av dette kommer kravene om de betingelsesløse tiltakene. Slik sett kan en si at avviklingen av særomsorgen reder grunnen for etablering av en helt ny og enda «særere» omsorg, tiltakene som tar utgangspunkt i at klientene er hinsides de krav og forpliktelser som gjelder for øvrige samfunnsborgere.

Hvilke forhold påvirker narkotika?

Jeg hevdet altså at statistikken for overdosedødsfall tyder på at stoffbrukerne lever lenger. Det vil være interessant å finne rimelige forklaringer på dette før vi setter i gang nye tiltak. Det er rimelig å anta at de helsetiltakene som er satt i verk så langt har en del av æren. Økningen i antall overdoser kan også forklares som et utslag av de innstramningene som har skjedd i det generelle hjelpeapparatet de siste årene.

Paradoks

Statistikken forstyrres av et annet forhold. Overdose som dødsårsak kan bare forekomme om en ikke dør av noe annet først. Siden aktive narkotikabrukere har en dødsrisiko langt over gjennomsnittet for aldersgruppen også om vi ser bort fra overdosene som dødsårsak, er det stor risiko for at de skal dø av ulykker, sykdom eller selvmord. I den grad skadereduksjonen, eller andre tiltak, reduserer disse dødsårsakene, kan det føre til at overdosetallene stiger. Jo lengre vi holder liv i en aktiv sprøytenarkoman, jo større sjanse er det for at vedkommende skal havne opp med en generelt nedkjørt helse. Når vi kobler dette sammen med at brukeren hvert år han eller hun unngår andre mulige dødsårsaker, vil rekke å sette rundt tusen sprøyter av et livsfarlig stoff på seg selv, kan utslagene på statistikken bli underlige. Det er unektelig et stort paradoks at for eksempel den lave frekvensen av AIDS hos norske narkotikabrukere, er med på å øke sannsynligheten for overdosedødsfall.

Beredskap for framtida

Det er viktig å sortere de mange kryssende hensynene, og innse at narkotikapolitikken har nådd et stadium hinsides en løsning til beste for absolutt alle. Konklusjonen kan dermed ikke være et «ja takk, begge deler», men må forholde seg til de motstridende hensynene mellom forebygging, skadebegrensning og tålegrense for samfunnets innsats på området. Dette siste hensynet - at det etter all sannsynlighet vil finnes en grense for hvor langt vårt samfunnet er villig til å stille opp med hjelp, pleie og beskyttelse, er lite diskutert. Men problemstillingen er presserende. Vi har således ikke bare forpliktelser i forhold til dagens eksisterende populasjon av aktive narkotikabrukere, men må ta konsekvensene av sannsynlige sammenbrudd og nødvendige endringer i framtida. Dermed vil en liberalisering av loven i forhold til innehav og bruk (som for eksempel sprøyterom innebærer) måtte kunne forsvares som strategi for å møte et voksende antall stoffbrukere i framtida. Dagens økte rekruttering, kombinert med svekket evne til tidlig inngripen og korrigering, vil føre til et formidabelt trykk på narkotikapolitikken. Om vår politikk i dag har de beste forsetter, kan resultatet bli et helt annet, når folketrygdens omsorgskroner og andre offentlige velferdskroner skal fordeles mellom et økt antall eldre og pleietrengende narkomane. �